Sun Myung Moons og Hak-ja Hans taler

Guds «hjemland» og fredsrike

Veien jeg måtte gå

Derfor har jeg levd et mer alvorstynget liv enn noe annet menneske opp gjennom historien. På min vei, preget av gjenoppreisning basert på godtgjørelse, måtte jeg først utvikle en fullkommen personlighet for å bli kvalifisert til å ta ansvar for dommen som må holdes og kunne slå fast hva Satans synd besto i, for dermed å kunne dømme ham. Jeg måtte være vitne til fire av mine unge barn, som jeg elsket dypt, havne i den åndelige verden i ung alder. Jeg ble nødt til også å la livet til de andre barna mine bli en ørkenvandring.

Jeg står foran dere som den Gud har utnevnt som Frelser og Sann far for å befri Gud fra sin lidelse, ja gjøre ham helt fri, og på det grunnlaget frigjøre hele menneskeheten fullstendig. Jeg kommer ikke til dere fordi jeg trenger penger og makt, ære eller berømmelse. I over åtti år har jeg levd uten å bry meg om det var morgen eller kveld, dag eller natt, og uten å ta hensyn til selv de kaldeste vintre eller de verste værforhold. Dette gjorde jeg for å kunne gå fremover så raskt som mulig på veien Gud viste meg. Selv i torturkammeret, der kjøtt ble revet fra kroppen min, og de fikk meg til å kaste opp blod, ba jeg aldri at Gud måtte redde meg. I stedet har jeg levd mitt liv som eksemplarisk sønn, patriot, hellig mann og Guds sanne sønn både her på jorden og i den åndelige verden. Jeg har grått med Gud for å trøste hans hjerte. Han gråter nemlig over å se den tragiske tilstand hans barn befinner seg i. Jeg forlot mine foreldre og mitt hjemland for å følge den smale veien som fører direkte til menneskehetens frelse: en vei basert på sann kjærlighet, som går ut på å leve for andre. Hele livet har jeg aldri inngått kompromisser eller opptrådt feigt når det gjelder å forkynne sannheten. Fra et verdslig synspunkt pleier man å synes synd på en som lever et slikt liv og tro at han ikke får en videre lys fremtid.

Ingen tortur eller straff fikk meg til å avvike fra veien Gud viste meg. Seks fengselsdommer kunne heller ikke hindre Den sanne far i å lete etter Guds tapte barn. Jeg satt i en kald fengselscelle og så vanndråper dryppe fra takskjegget og lovet meg selv: «Akkurat som disse dråpene til slutt vil lage et hull gjennom en kampestein, vil dagen garantert komme da mine bitre tårer vil smelte ‘isen’ som den dype sorg i Guds hjerte har produsert, og befri ham fullstendig fra hans sorg.» Det er slik jeg har levd mitt liv, et liv fullt av selvoppofrelse, der jeg måtte elske mine fiender mer enn mine egne barn og ofre alt for å lære verdens seks milliarder det Gud har åpenbart til meg.

Følgelig dro jeg til Amerika tidlig på 70-tallet og erklærte: «Jeg er kommet som en brannmann for å slukke en brann og som en lege for å helbrede fra en sykdom.»

Les videre