Oppe, nede, høyre, venstre, foran og bak – 2 2016-07-31T06:39:28+00:00

Sun Myung Moons og Hak-ja Hans taler

Den sanne familie og det sanne univers, som begge har sann kjærlighet som sentrum

Oppe, nede, høyre, venstre, foran og bak – 2

Mennesket skulle derfor leve i et foreldre-barn-forhold, et ektemann-hustru-forhold og forhold mellom eldre og yngre søsken. Disse tre slags forhold har et felles sentralt punkt. Det finnes bare ett slikt sentralt punkt. Punktet som er sentrum for «oppe» og «nede», «høyre» og «venstre» samt «foran» og «bak», må være uforanderlig. Hvis ikke, vil balansen i forholdet mellom «oppe» og «nede», «høyre» og «venstre» og «foran» og «bak» bli ødelagt.
Vi kan se at «oppe», «nede», «høyre», «venstre», «foran», «bak» samt det sentrale punktet til sammen danner sju posisjoner. Betydningen av å opprette tallet sju på denne måten er at alle disse posisjonene blir forent med fullkommen sann kjærlighet som har Gud som sitt sentrum. Disse sju posisjonene danner til sammen på en fullkommen måte en kuleformet sfære, som representerer en harmonisk og forent familie. Fra en slik synsvinkel er det noe i uttrykket «lucky seven».
Når derfor denne sfæren blir forent, får en fast form og begynner å dreie seg om sin egen akse, blir den en ny enhet, som kan representeres med tallet åtte. Så lenge sann kjærlighet ikke tar slutt, vil heller ikke dette sentrale punktet forandre seg og kan rotere rundt i evighet. Men på grunn av syndefallet ble Gud fullstendig ekskludert fra den sentrale posisjonen. Guds sanne kjærlighet ble fullstendig ekskludert. Derfor ble idealet som sanne familier utgjør, fullstendig ødelagt.
Hva som er skikk og bruk i Vesten og Østen er ofte helt forskjellig fra hverandre. På mange områder er skikkene diametralt motsatte. Når for eksempel koreanere roper på noen og vinker for å få vedkommende til å komme, gjør de det med håndflaten ned, slik. Hvis vi gjør det i den vestlige verden, går folk i stedet bort fra oss. Vi lurer på om de ikke liker oss. Det er naturlig at misforståelser oppstår. I Vesten skriver vi i horisontale linjer fra venstre til høyre. I Østen derimot skriver og leser vi stort sett ovenfra og ned i vertikale linjer. Når vi skal se gjennom en bok i den vestlige verden, åpner vi den fra venstre. I Østen derimot åpner vi bøker fra høyre. Vestens sivilisasjon er en slags horisontal sivilisasjon. Å håndhilse kan sies å være en horisontal måte å hilse på. Østens kultur er vertikal. Man hilser således ved å bukke med hodet. Ifølge Østens tradisjon utgjør forfedrene kjernen i familien. I den vestlige verden derimot har vi aldri hatt et slikt prinsipp. Forfedrene har aldri stått sterkt og har aldri hatt en sentral posisjon. Det har derimot individet.
Alle posisjonene er forbundet gjennom kjernen. Derfor kan ikke helheten bevege seg hvis kjernen ikke er i bevegelse. Derfor har alle posisjonene, en, to, tre, fire, fem, seks og sju, det sentrale punktet, den samme verdi. Hvis vi deler de seks posisjonene som roterer rundt kjernen, i to, får vi tolv deler. Disse tolv delene vil alltid passe sammen hvor de enn befinner seg. Det bestefar ønsker, vil hverken hans barn eller barnebarn ha noe imot. Dermed blir besteforeldrenes ønske noe tre generasjoner står sammen om å ville. Bestefar, bestemor, far, mor, sønner og døtre tilpasser seg alle sentrum. La oss nå se på en familie som har kjærlighet som sitt sentrum. Foreldre og barn har et så nært forhold at uttrykket «å være som én kropp» blir brukt for å beskrive det. Det samme uttrykket blir brukt om mann-kone-forholdet og kan også brukes for å beskrive søskenforhold. I en sann familie er alle «som én kropp». Hva må være midtpunktet for at vi skal kunne bruke uttrykket «å være som én kropp» for å beskrive disse forholdene? Midtpunktet må være Guds sanne kjærlighet, som skulle ha vært sentrum for all kjærlighet. Det er når sann kjærlighet står i sentrum av deres forhold, at foreldre kan bli ett med sine barn, en ektemann med sin hustru og søsken med hverandre. Når de således blir ett, får alle samme verdi.

Les videre