Home/Sun Myung Moon/Dødsleiren – 1
Dødsleiren – 1 2016-11-24T13:02:20+00:00

Sun Myung Moons liv

Dødsleiren 1

Før han ble overført til en konsentrasjonsleir, ble Sun Myung Moon holdt i en celle i Pyongyang. Der traff han Won-dok Kim, en major i den nordkoreanske hæren, dømt for spionasje for Sør-Korea. Han hadde hatt flere sterke åndelige opplevelser og drømmer der bl a far hans ba ham forberede seg på å treffe en uhyre viktig person fra Sør-Korea. I drømmen var denne personen omgitt av et strålende lys. Da den 28 år gamle Moon ble vist inn i cellen, og de to ble kjent med hverandre, skjønte Won-dok Kim at han nå hadde truffet rette vedkommende. Fra da ble han Sun Myung Moons disippel.

Fanger i HeungnamHeungnamDe to ble overført til en konsentrasjonsleir utenfor Heungnam, en industriby på østkysten. Det var omtrent 1500 fanger der. Cellene var beregnet på 20, men 40 ble stuet inn. Det var forferdelige forhold i leiren, som var kjent som en dødsleir. Hver eneste dag var det fanger som døde. Kommunistregimet sørget alltid for å erstatte dem med nye. Mange var politiske fanger, annerledestenkende som myndighetene ville bli kvitt. I stedet for å henrette dem, sendte de dem dit for å dø en langsom død. De fleste døde av sult og utmattelse etter noen få måneder. Leiren lå tre kilometer fra en av verdens største gjødselfabrikker, Koreas nitrogengjødselfabrikk. I lagerbygningene lå svære hauger med hardnet ammoniumsulfat. Fangenes oppgave besto i å sprenge løs stykker, som de så bearbeidet til de ble passe store til å legges i 40 kg sekker, som de bar til vekten for veiing for til slutt å bære dem opp på godsvogner. De innsatte ble delt opp i team på 10. Hvert team måtte produsere 1300 sekker om dagen. I praksis måtte de greie tre sekker i minuttet. Hvis de ikke klarte dagsoppgaven sin, fikk de ikke mat om kvelden.

Heungnam bønnMoon skjønte fort at han var blitt sendt til leiren for å dø. Det var umulig å overleve i fem år der. Han forsto at hvis Gud skulle kunne fortsette å bruke ham, måtte han først vinne den åndelige kampen mot det ondes krefter, som i en slik dødsleir så ut til å ha ham i sin hule hånd. Våpnene Sun Myung Moon brukte, var bønn, kjærlighet og et disiplinert liv. Uansett hva han ville måtte gjennomgå, bestemte han seg for å alltid se på dem som holdt ham innesperret, som Guds barn og tilgi dem deres overgrep. Selv under slike umenneskelige forhold, der de innsatte måtte utføre hardt fysisk arbeid samtidig som de ble gitt den usleste mat, måtte Moon hele tiden sette det åndelige i sentrum. Det var uhyre vanskelig i en slik ekstrem situasjon. Av og til døde fanger i kantinen mens de satt og spiste sammen. Medfanger ville da styrte bort til den døde og plukke maten ut av munnen hans. Så forferdelig sultne var de. De oppførte seg som dyr og kunne knapt tenke på noe annet enn mat. Sun Myung Moon måtte bestå denne testen som en ekstrem sult representerte. I to uker ga han bort halvparten av den lille maten han ble servert, til andre. Han satte seg som mål å lengte like mye etter Guds kjærlighet som hans medfanger lengtet etter mat.

«Jeg visste at hemmeligheten med å seire over det onde var å la det angripe meg først. Jeg kunne da overvinne det senere.»
– Dr. Sun Myung Moon

 

«Jeg ba aldri på grunn av svakhet. Jeg klaget aldri. Jeg ba ikke engang Gud om hjelp. I stedet trøstet jeg ham alltid og ba ham ikke være bekymret for meg. Fordi Gud allerede visste om mine lidelser, ville jeg ikke minne ham om det og gi ham enda mer sorg. Jeg fortalte ham bare at jeg aldri ville tape kampen.»
– Dr. Sun Myung Moon