Sun Myung Moons liv

 

40 dager i Pyongyang

Da de kom til Pyongyang, dro de først til Sun Myung Moons tante. Han fant da ut at familien hans hadde det bare bra i Cheong-ju. Moon bestemte seg først for å oppspore sine disipler og tilhengere i Pyongyang. Han følte seg direkte ansvarlig for dem. Mens han var i Heungnam, var det ingen som kunne ta seg av menigheten. Bare Weon Pil Kim (1928-2010) og Sae Hyeon Ok (1896-1998) hadde fortsatt å komme sammen til gudstjenester. Weon Pil Kim kom med en gang han fikk beskjed om at Moon var kommet tilbake. De feiret gjenforeningen hjemme hos Sae Hyeon Ok. I løpet av 40 dager kontaktet de, eller prøvde å kontakte, alle dem som hadde pleid å komme til gudstjenestene. Men det var en kaotisk situasjon nå under krigen. Mange hadde mer enn nok med å sørge for at familiene sine ville greie seg. Flere av tilhengerne var allerede dratt til Sør-Korea, som så mange andre kristne. Noen hadde mistet troen. 3. desember hadde Moon greid å kontakte alle. Da hadde innbyggerne allerede fått ordre om å evakuere Pyongyang etter at Mao hadde sendt en million kinesiske soldater for å støtte den nordkoreanske hæren. FN-styrkene ble drevet sørover. Sae Hyeon Ok fikk sitte på med en sørkoreansk militærlastebil sørover, men de andre, Moon, Weon Pil Kim, Cheong Hwa Pak, som i mellomtiden hadde brukket foten, og Jong Bin Moon, hadde ikke noe annet valg enn å gå til fots til Sør-Korea. Moon ba imidlertid sistnevnte om å bli igjen i Pyongyang, slik at de nå var tre som satte kursen sørover, 4. desember 1950. De var blant de siste som flyktet fra den nordkoreanske hovedstaden før den ble tatt av kineserne.