«Kjærligheten er også noe annet enn forelskelse.  Forelskelsen stopper individets egen og den andres vekst, fordi man i forelskelsesrus tror at man har nådd målet.  Slik er det ikke i kjærligheten; den stopper ikke den andres utvikling.  Den lar den andre vokse; den støtter og verdsetter sin egen og den andres vekst.  Den tar ikke den andre for gitt, men har en innstilling som bygger på at man skal pleie relasjonen til den man elsker.»
  — Fra «Størst er kjærligheten», en artikkel av Loveleen Rihel Brenna i Vårt Land, onsdag 29. januar 2003, side 15.

I vår kultur forveksler mange kjærlighet med forelskelse. Forelskelsen metter ikke, men blender og overvelder, den brenner. Det er forelskelsen som lager konkurransene, kjærligheten gjør ikke det. Kjærligheten selv er alltid en gave både til den som elsker og den som blir elsket. Det er bare når begge tar imot den og kan gi seg uselvisk hen til det personlige møtet mellom jeg og du, uten frykt, nakent og ærlig, at kjærligheten blir virkelig.
    Når kjærligheten metter de som sulter, får kjærligheten en mening.
    — Fra en kronikk av Nina Karin Monsen, filosof, avisen Dagen lørdag 16. juni 2012, side 31.

  Ja, en risikerer at følelser tar slutt, i hvert fall forelskelsen. Når forelskelsen tar slutt i ekteskapet, er det meningen at andre gode følelser skal stå klar og ta over: Gleden over felles hjem, eventuelle barn, opplevelser, vennskap, gleden av å ha følt hverandres omsorg, beundring og respekt. Gleden over et aktivt og frodig seksualliv, gleden over å være et annet menneske så nær. Dette er elementer av kjærlighet og er av et annet kaliber enn følelsen av forelskelse.
 — Fra «Forelskelsens bakrus», en kronikk av Torbjørn Nordvoll, lektor, Vårt Land fredag 28. august 2009, side 30.

Undersøkelser viser faktisk at et overveldende flertall avviser at ekteskapet er en umoderne institusjon, og blant de unge mener åtte av ti at et livslangt ekteskap er best.
  Da regjeringen fremmet sin familiemelding i vår, var vi altså i godt selskap da vi slo fast at ekteskapet er den beste samlivsformen.  Ekteskapet gir en gjensidig forpliktelse og stabilitet som også er viktig for samfunnet. Det er også uten tvil den beste ramme for barna.  Barns risiko for å oppleve samlivsbrudd er mer enn tre ganger større i samboerfamilier enn i ekteskap.  Når Stortinget nå behandlet familiemeldingen, er jeg derfor svært glad for at en enstemmig familiekomité også mener at ekteskapet skiller seg ut som den mest forpliktende samlivsform.
  Det er en stor familiepolitisk utfordring å legge til rette for at flere skal kunne realisere idealet om et stabilt familieliv.
  — Fra «Ekteskapet - den beste samlivsform», et innlegg i Vårt Land fredag 19. desember 2003, side 7, ved Barne- og familieminister Laila Dåvøy, Kristelig Folkeparti.

Kjærlighetskoden definerer hva som er det stikk motsatte av arrangerte ekteskap.  Men det finst ei lang idé- og sosialhistorie bak denne koden.  Den pasjonerte kjærligheten som oppsto på 1600-tallet i Frankrike, skilte seg fra tidlegare former m.a. ved at han reiv seg laus fra standstilhørighet, moral og fornuft.  Ein kunne ikkje lenger elska eit anna menneske fordi det hadde rette familiebakgrunnen, følgte sedane, hadde mot, dyktighet, ære osb.  Kjærligheten kunne berre følga sin eigen, indre stemme og logikk - ellers blei han falsk.  Ektheten kom aller klarast fram dersom kjærligheten var potensielt ødeleggande for den sosiale posisjonen til dei involverte.
  Dette blei forsterka av den romantiske kjærligheten, som framleis styrer mykje av forståelsen vår.  Når me taler om kjærlighet, privat eller offentleg, drar me slike forutsetningar med oss. Og konsekvensane blir store.  Me skjønner t.d. ikkje kva pakistanarar meiner med at ein kan læra å elska eit anna menneske i arrangerte ekteskap.  Det lyder både umoglig og falskt i våre øyrer, fordi det bryter med kjærlighetskoden vår.
  Derfor trenger tankane og kjenslene våre i dette spørsmål verken vera resultat av «ondsinnet retorikk» eller «falske klisjeer». Dei skuldast heller ikkje berre at ordet «tvangsekteskap» blir gjenteke eit visst antall gangar på fjernsynet.  Derimot så aktiverer det ein grunnleggande kode kor alle familiære, fornuftige, sosiale og økonomiske arrangement får preg av tvang fordi dei legger bånd på den reint emosjonelle, «uforklarlege» kjærligheten, som skal ramma som lyn fra klar himmel. [...]
  Eit viktig og vanskeleg tema er mogligheten me har for å setta oss inn i og forstå radikalt andre kulturelle forståelsar. [...]  Globaliseringa og dei store, moderne folkeflyttingane gjør at me kan risikera å få folk tett på som er nesten like framandarta som «astronomane på 1600-tallet».
  — Fra «Språk som makt», en artikkel av Thorvald Sirnes ved Senter for europeiske kulturstudier, Universitetet i Bergen, Aftenposten, morgenutgaven, fredag 3. oktober 2003, side 10.