Home/Medieomtale/Medieomtale 1996
Medieomtale 1996 2016-11-24T13:02:01+00:00

Medieomtale

Hva media skrev – 1996

En reportasje i KVINNER OG KLÆR
2. januar 1996, side 6-9

GIFT MED EN FREMMED

– Vi ble ikke ordentlig kjent før barna kom, sier Hilda. Møt tre par som er medlemmer av Den Forente Familie. Sektens religiøse overhode, pastor Moon, plukker ut de som skal gifte seg med hverandre. Parene har aldri møtt hverandre før.

Hilda Blevin (41) og Andre Blevin (38) giftet seg i 1982. Hun er hjemmeværende, han er selger. De har tre barn, […] Nummer fire er på vei. Hilda er fra Hallingdal, Andre fra Bretagne-kysten i Frankrike, hvor familien er bosatt.
Ragnhild T. Kayembe (50) og Kayembe Kalamba (42) har vært gift i 13 år. De er begge misjonærer, og bor i byen Lubumbashi i Zaire, Kayembes fedreland. Ekteparet har to døtre. […] Den midterste datteren, Ingrid Nanga, ble bare 12 dager gammel
Roswitha Johansen (41) og Tor-Inge Johansen (46) ble spleiset av pastor Moon i 1978. Roswitha kommer fra Østerrike. Hun er hjemmeværende, mens mannen er førstekonsulent i Finansdepartementet. De bor 40 minutter fra Oslo og har syv barn […] AV LlNA SCHØYEN

HILDA BLEVIN:
– Den eneste tanken jeg hadde rundt den personen som kom til å bli plukket ut til meg var: Ville han være hengiven overfor Gud? Jeg stolte ellers på pastor Moon. For meg var det mye lettere å bli knyttet til en mann på denne måten enn å velge en selv. Jeg hadde en kjæreste tidligere, men visste ikke om jeg kunne stoIe på at han ble hos meg, eller om han ville være med å oppdra eventuelle barn. Det er bedre å starte et forpliktende forhold som bror og søster. Jeg er forbauset over hvor kort tid pastor Moon brukte på å spleise oss, og hvor bra han klarte det. På denne måten får ekteskapet en åndelig dimensjon. Det blir noe større, noe i en sammenheng. Jeg tvilte aldri.
Målet i livet var å skape en familie, en god familie. Vi ble ikke ordentlig kjent før barna kom, føler jeg. Vi har diskutert mye, blant annet barneoppdragelse. I Frankrike lever mange foreldre sitt liv på tross av barna, mens i Norge tar barna ofte fullstendig styring over de voksnes liv. En mellomting er kanskje det ideelle.
Andre og jeg er veldig forskjellige. Det har nok vært vanskeligere a takle for ham enn for meg. Han er utadvendt, jeg er som et fjell. Han ser mye fremover, er flink til å planlegge, jeg er opptatt av øyeblikket og detaljene. Vi utfyller hverandre. Men det krever anstrengelser å leve sammen med et annet menneske, det er nok lettere å leve alene. Jeg tror likevel alle ønsker seg familie og barn, jeg ville i hvert fall vært ensom og ulykkelig uten. Man må glemme de små bagateller og se verdien av den andre personen. Guds kjærlighet binder oss sammen.
Før vi flyttet til Frankrike bodde vi seks år i USA og var ikke så mye sammen. Vi arbeidet med informasjonskampanjer for pastor Moon, bosatt i hver vår stat. Jeg ble medlem av Den Forente Familie mens jeg studerte til apotektekniker i Oslo. Jeg var på jakt etter noe og besøkte mange forskjellige kirkesamfunn. Jeg hadde alltid trodd på Gud, men det var vanskelig for meg å forstå hvorfor det var så mye lidelse og så mange problemer i verden. Den Forente Familie ga meg svarene. Familien min, foreldre og tre brødre, var skeptiske i begynnelsen. De var redde for at jeg hadde havnet i en skummel sekt. I dag går det greit. Moren og faren min har besøkt oss i Frankrike, hilst på moren til Andre, og de har et nært forhold til barna våre. Vi snakker ofte sammen i telefonen. På sikt kunne vi kanskje tenke oss å bo i Norge, men det er ikke noe problem for meg å bo her. Jeg treffer folk gjennom Andre, som kjenner mange. Jeg liker meg godt i Frankrike. Språket har jeg hatt litt problemer med, men nå går jeg på intensivkurs.

ANDRE BLEVIN:
– Ekteskapet er som en ny fødse!. Jeg visste jeg en dag ville bli spurt om å være med på en spleising og at jeg ville gjøre det. Men du må forberede deg, være rede, bli vidsynt nok til å akseptere denne måten å leve på. Da det skjedde, banket hjertet ekstra hardt. Pastor Moon tok Hilda bort til meg. Vi gikk ut på en balkong og snakket sammen i fem minutter, for å finne ut om vi ville. Vi bestemte oss for hverandre. Utover det snakket vi ikke så mye, vi var sjenerte begge to, visste ikke hva vi skulle si. Når du er ung, følger du impulsene dine og kan gjøre mange feiltakelser. Varig kjærlighet må bygges, den er en prosess. Jeg forbinder også ordet kjærlighet med noe foreldre bør gi barna sine. Kjærlighet og røtter. Med det blir verden bedre. Det mangler verdier i vår tid, alt aksepteres. Det handler ikke om å misjonere, men om å spre en livsfilosofi. Derfor må vi lære å elske hverandre.
Det var ikke lett. Du kan sammenligne det med et isfjell som smelter litt etter litt. Jeg har aldri tenkt på om jeg ville hatt det bedre i et annet ekteskap. Hvis jeg ikke hadde vært medlem av denne kirken hadde jeg i hvert fall ikke Iyktes, da hadde jeg vært en skilt mann i dag. Jeg har aldri vurdert skilsmisse heller, det bryter med hele hensikten, kjernen i det vi tror på. Kjærlighet må bygges og den må ha visjoner.
Jeg blir mer og mer fornøyd med livet mitt. Vi har vært gjennom mange vanskeligheter. Jeg tenker ikke på penger og sånt, men den interne kampen, som tar mye tid. Du skal over en topp, og så skal du over en til, med barna. For barn er egne personer, de er ikke kopier av deg.

RAGNHILD T. KAYEMBE:
– Jeg tror ikke på ekteskap hvor man under feiringen av gullbryllupet sier at det aldri har falt et vondt ord. Hva vet man om hverandre da? Når man har en trygg ramme, da kan man støte sammen. Det har vi gjort mange ganger. Jeg har grått mye i puten, tenkt at nå går han…
Men nei, vi vandrer videre sammen.
Pastor Moon spleiser ofte motsetninger. Mannen min er svart, jeg er hvit. Han kommer fra det jeg bruker å kalle et mannesakssamfunn, jeg fra et kvinnesakssamfunn. Jeg er pratsom, temperamentsfull og trekker kjappe konklusjoner.
Han er diplomatisk, rolig og avbalansert. Han liker ikke konfrontasjoner, jeg driller meg inn som et bor og åpner opp. Og han er yngre enn meg. Da vi ble spleiset, trodde jeg han var 39, og så var han 29!
Jeg hadde vært på flere matchinger, som vi sier, uten at noen ble funnet til meg, jeg var eldre enn de fleste. «Too much age,» sa pastor Moon til meg ved en anledning. I 1982 snakket Moon om ekteskap mellom forskjellige raser, at det var utfordrende, og hvis man fikk det til har man gjort en virkelig innsats. Vi tror på å gifte oss over landegrensene, som et bidrag til å skape fred i verden.
Moon spurte om noen kunne tenke seg å gifte seg med noen av en annen rase. Jeg rakte opp hånden. Moon så på meg og gikk deretter rett bort til mannen min. Så fikk vi anledning til å diskutere det. Jeg tittet på han som sto der og tenkte; gosh, hva har jeg gjort… Da det viste seg at han var 29 år fikk jeg formidlet et spørsmål til pastor Moon om det var riktig at jeg skulle ha en så ung mann. «Dette er den beste for deg,» svarte Moon. Da ble jeg flau, for det var egentlig ikke alderen som var problemet, men at jeg vilIe komme meg ut av det. Etter å ha snakket litt mer med Kayembe, følte jeg at han var den jeg trengte. Jeg ble forelsket i ham ganske fort, allerede under oppholdet i Korea, mens det nok tok litt lengre tid for ham. Jeg hadde vært forelsket før, ja, men det var viktig for meg å finne en person som delte mitt verdisyn. Dessuten var det ikke så lett å finne en å gifte seg med. Selv om man gjør det på denne måten føler jeg ikke at jeg har gått glipp av hverken spenning eller romantikk. Samtidig er ekteskapet et hellig sakrament for oss. Når et ekteskap er sentrert om Gud, har du mulighet til a utvikle ditt potensiale som mann eller kvinne og til å bli sanne foreldre.
Våre ekteskap er ikke fullkomne med en gang. Det skal vokse. Det finnes folk som går fra hverandre. Jeg er selv skilt, den første mannen jeg ble matchet med forlot meg. Det første jeg spurte min nåværende mann om var om han elsket Gud av hele sitt hjerte, og om han var villig til å gå gjennom helvete med meg og komme ut på andre siden? Han ble litt irritert over spørsmålet, men da jeg fortalte om disse spørsmålene i en forsamling noen år senere, ble det observert at han begynte å gråte. Vi er kommet hverandre veldig nær. Jeg tror mange som skiller seg er for utålmodige.
Å bo i Afrika er fantastisk og en stor utfordring. Da jeg kom dit etter bryllupet, bodde vi på ett rom. Jeg ble gravid med en gang – og skikkelig dårlig. Når det er begravelse i Zaire, danses, trommes og synges det hele natten. Naboene hadde en slik seremoni, som varte i flere dager. Etter en uke var jeg utslitt og gråt konstant. Jeg savnet venner og familie, det var hardt. Men jeg er flink til å holde kontakten med folk. Jeg skriver brev, og er som nå på lange besøk, minst en gang annethvert år. Jeg har kontakt med mange gamle venner. Jeg tror ikke de ser på meg som spesiell, men de kan nok være nysgjerrige på ekteskapet mitt.

ROSWITHA JOHANSEN:
– Å Iære om kjærligheten gjør man ved å være gift. Jeg kunne ikke tenkt meg å ha en samboer, jeg er altfor gammeldags til det. Min mor fant i sin tid flere egnede kandidater for ekteskap. Jeg ville ikke ha noen av dem. Men jeg hadde ikke noe imot at pastor Moon plukket ut en til meg. Vi var samlet i en stor sal i London da det skjedde. Pastor Moon spurte om noen hadde noen ønsker. Jeg hadde bodd to år i Japan og kunne tenke meg å bo der, så jeg ønsket meg en japaner. «Du er for stor,» svarte pastor Moon. Men det stemte ikke, for jeg så flere japanere som var større enn meg. Så var det Tor-Inge som satt rett bak. Vi så hverandre inn i øynene og nikket til hverandre. Som sagt var det kjærlighet ved første blikk.
Som alle andre har vi en oppfatning om andres utseende, men det er viktig for oss å akseptere den andre uansett. Det viktigste er ikke om en person er tiltrekkende, men at man først og fremst skal danne en familie med Gud i sentrum. Noen jeg kjenner kunne ikke utstå hverandre, han var tynn og hun var rund, men de aksepterte hverandre likevel. De fant det gode i hverandre, fordi de lette etter det.
Det har ikke vært så enkelt for oss heller, langt ifra. Vi var forskjellige, men har vokst sammen. De store kranglene har vi ikke hatt, men vi sliter mye med økonomien, og da Christopher fikk en svulst tre måneder gammel, levde vi lenge i det uvisse. Aile har sitt å stri med. Vi hadde ikke tenkt å få så mange barn.
Men så var det bare det at vi aldri fikk noen datter… Og en stund etter at Carina kom insisterte guttene på en Iillesøster til. Men nå er det slutt. Jeg er foreløpig hjemmeværende, fordi jeg vil være hjemme mens barna er små, dessuten ville det ikke lønne seg for oss å ha barna i barnehage.

TOR-INGE JOHANSEN:
– Forelskelse er kjemi mellom to mennesker. Det dype og varige er noe annet. Det er en prosess. Det høres kanskje litt vel realistisk ut å bruke det ordet, men jeg tror det er det riktige. Samtidig er det ikke gitt at forholdet er uten romantikk.
Disse ekteskapene er ofte en enorm utfordring fordi man kommer fra forskjellige kulturer og har ulik bakgrunn. Det leder kanskje til en større form for toleranse. For all del, vi er ikke ideelle familier i perfekte ekteskap, langt ifra. Men vi strever kanskje mer enn andre.
Forutsetningen for et godt samliv er å prate med hverandre og Iytte. Ikke gjemme noe bort. Selv om jeg kommer sent hjem fra jobb og skal opp tidlig dagen etter, sitter vi og prater til ett og halv to. Det er viktig å skape harmoni mellom oss, også for ungenes del, slik at de oppfatter oss som en helhet. Vi har vært heldige, men jeg tror ikke vi har vært heldigere enn andre. To som kommer sammen på denne måten har rent åndelig sett de beste forutsetninger for hverandre.

Tidligere medieomtale