Home/Medieomtale/Medieomtale 1984 - 1/Medieomtale 1984 – 2
Medieomtale 1984 – 2 2016-11-24T13:01:41+00:00

Medieomtale

Hva media skrev – 1984 – 2 

AFTENPOSTENS KRONIKK

Kronikk av dr. philos. Jan Brøgger, professor i sosialantropologi ved Universitetet i Trondheim, som på kronikkplass uken før ble angrepet for sitt forsvar av pastor Sun Myung Moon. Aftenposten, morgenutgaven, onsdag 14. november 1984, morgenutgaven.

Hva jeg virkelig forsvarer

Av professor dr.philos. Jan Brøgger

På en fjerdedel av Aftenpostens kulturside 7/11 forklarer universitetsstipendiat Øyvind Norderval leserne hva Jan Brøgger forsvarer. Selv om fremstillingen er riktig på noen punkter, er det helhetsinntrykk den formidler, misvisende. Men Norderval gjør meg den tjeneste å illustrere ett av de viktigste poengene i min dobbeltkronikk som innledet Moon-debatten: De etablerte kirkesamfunns kamp for å monopolisere et profetisk budskap. Norderval er riktignok en moderne teolog, han innrømmer folk retten til å tro på hva de vil. Men han vil selv bestemme hva som er sann kristendom.

Jeg nøler med å blande meg opp i de skriftlærdes debatter om rettroenhet. Kirkehistorien er full av sekter som gjensidig fraskriver hverandre livets rett. Sett utenfra fortoner disse forsøk på å monopolisere Kristus seg som en maktkamp av politisk karakter. Det gir et dårlig utgangspunkt for å forstå det mangfold av kristne bevegelser gjennom historien, og de som opptrer i Den tredje verden i dag,

Den svenske biskop Bengt Sundkler har gitt oss en systematisk og fengslende fremstilling av de mange profetbevegelser i det sydlige Afrika. («Bantu Prophets in South Africa», Oxford U.P. 1964.) Her ser vi hvordan kristendommen inspirerer lokale profeter til nye kultformer på et afrikansk grunnlag. Man kan foraktelig omtale dette som synkretisme og vranglære, men jeg tviler på at dette er i

Pakt med kristendommens dypeste intensjoner. Personlig er jeg overbevist om at for eksempel Simon Kimbangu fra Zaire har lagt grunnlaget for en vital afrikansk kristendom. At han har byttet nadverdsvinen med honning, er like uvesentlig som spørsmålet om alkoholfri altervin her hjemme.

Inspirasjon

At det opptrer tilsvarende fenomener i Asia, er et tegn på kristendommens evne til å inspirere. At den asiatiske kristendom tar opp i seg elementer av den kultur den springer ut av er helt naturlig. Det samme er skjedd med den europeiske kristendom. Det er på denne bakgrunn jeg mener Moon og de taoistiske innslag i hans lære må sees. Personlig vil jeg kalle dem kristne som er åpenbart inspirert av Kristus, men jeg taler som sosialantropolog og ikke som teolog.

Profetiske begavelser har til alle tider opplevet guddommelig inpirasjon. Unnfangelsen av nye, ideologiske tolkninger kan gis psykologiske og psykoanalytiske tolkninger. Men jeg tviler ikke på at mange av kristenhetens større og mindre profeter taler sant når de hevder at de opplever en kallelse av Kristus personlig. Paulus opplevet det på vei til Damaskus i et kritisk eyeblikk i det jødiske folks historie. At Moon opplevet noe tilsvarende i et dramatisk øyeblikk i det koreanske folks historie, er det ingen grunn til å tvile på. De transcendentale sider ved slike opplevelser vil jeg imidlertid ikke uttale meg om.

Jeg har heller ikke uttalt meg om Moons teologi. Det jeg forsvarer, er hans rett til å følge hva han opplever som sitt kall, og likeledes den rett de som tror på ham, har til å følge hans bevegelse. Den samme rett må innrømmes ham og hans tllhengere, som monofysitter, ortodokse, katolikker, kalvinister, mennonitter, kimbanguister, mormonere, samt Guds Menighet på Vegårshei. Jeg har ikke dermed tatt stilling til enkelthetene i de teologiske posisjoner, men omtaler dette i mangel av et bedre ord som den kristne polyfoni. Det essensielle er at de alle, inklusive Moon, har latt seg inpirere av det kristne kjærlighetsbudskap.

Sladder

Det burde også være en rett, men er det dessverre ikke, å bli vurdert på sine gjerninger, og ikke på ondsinnet sladder og fordreininger. Jeg finner det derfor forstemmende at Norderval, som fremstiller seg som en ansvarlig kristen, er villig til å føre til torvs historier om at medlemmer av Den Forente Familie er «billig arbeidskraft i det enorme multinasjonale selskap som Moon har bygget». Her aner man suffli fra Kirkenes Verdensråd, som sammen med Det Lutherske Verdensforbund trolig skal ha monopol også på politisk virksomhet. Norderval kan ikke dokumentere en slik påstand. Heller ikke kan han dokumentere påstander om hjernevask og tvang. Sannheten om endel av Moons tilhengere er, at de før de sluttet seg til Den Forente Famllie, var unge mennesker i drift uten mål og mening med sin tilværelse. Man kunne fristes til å si at de var blitt sviktet av de etablerte kirkesamfunn.

Det undrer meg også at Norderval tar alt i verste mening. Når Moon kaller sammen teologer og skriftlærde fra alle verdensreligioner til dialog, ser Norderval dette bare som et simpelt PR-trick og utelukker redelige og seriøse motiver. Som de fleste av Moons forfølgere har Norderval et skarpt blikk for eventuelle splinter i Moons øye, og nøler ikke et øyeblikk med å kaste både den første og den neste sten.

Det hadde vært en lett sak å sette kristendommen i et uheldig lys med løsrevne sitater fra skriften, ja, endog fra evangeliene, slik Norderval gjør med sitater av Moon. Men da jeg, hverken ønsker dette eller bifaller en slik debatteknikk, avstår jeg.

Justismord

Jeg vil gi Norderval rett i at «Kirken har mestret langt mer truende heresier i løpet av sin historie enn den Moon representerer». Men skal vi rippe opp i de triste historier om hvordan denne mestring ble utøvet? Det skal liten fantasi til å tenke seg hva storinkvisitoren av Granada vllle ha gjort med tilfellet Moon, og så vidt man husker, endte Hans Nielsen Hauge bak lås og slå. Der har han nå fått følge av Moon efter det som eftertiden nok vil bedømme som et justismord.

Når Norderval på denne måten går god for de etablerte kirkesamfunns kamp mot kjetteriet gjennom historien, virker det grotesk at han beskylder den økumeniske Moon for å være totalitær.

Rett til å feile

Men Norderval må samtidig innrømmes rett til å begå feil. Den samme rett må innrømmes Moon og hans tilhengere. Jeg har aldri hevdet at Den Forente Familie er hevet over enhver kritikk. Det jeg kan bekrefte, efter å ha studert bevegelsen og lært flere av dens medlemmer å kjenne, er at de har engasjert seg i den gode strid og kjemper for kjærlighetens seier på sin måte. Jeg håper i det lengste at de slipper å søke tllflukt i katakombene for å slippe unna sjikane og ondsinnet propaganda fra konkurrerende kirkesamfunn, sneversynte intellektuelle og halvstuderte røvere.

Tidligere medieomtale

Hva skjer i Norge?