Home/Medieomtale/Medieomtale 1983
Medieomtale 1983 2016-11-24T13:01:41+00:00

Medieomtale

Hva media skrev – 1983

BERGENS TIDENDE
ONSDAG 2. NOVEMBER 1983

Forskningssjef Helmer Dahl, som i en årrekke ledet Chr. Michelsens Institutts naturvitenskapelige avdeling, gir i denne artikkelen en bred innføring i et amerikansk kirkesamfunn – Enhetskirken – ofte omtalt som Moon-sekten. Det er en bevegelse som har vært utsatt for forfølgelse og rene pøbelaktigheter, men som også har vunnet forståelse blant en rekke ledende vitenskapsmenn.
Helmer Dahl, som i alle år etter krigen har stått sentralt i norsk forskning, møtte bevegelsen første gang for nær 10 år siden: «Min skepsis var ganske stor, og det som først overrasket meg, var de unge mennesker jeg møtte. Noe herdet av ungdomsopprørets New York, ventet jeg meg litt av hvert, og traff så normale mennesker. Mens jeg var vant til hår og skjegg både hist og her, sjuskete klesplagg og ubeskrivelig språkbruk; møtte jeg unge mennesker som var barbert og klippet, skikkelig påkledt og førte et dannet sprak. Det var en sterk opplevelse. De som snakker om hjernevask er helt på villspor. Det var greie mennesker å snakke med, men selvsagt preget av å tilhøre et trossamfunn med sine spesielle oppfatninger. Men det gjør også prester og i ikke liten grad politikere. De fleste kommunister jeg kjenner er mer ensidige enn de unge mennesker jeg traff og har kjent nå gjennom mange år. Men det var ikke de unge mennesker som brakte meg i kontakt med Moon, det var vitenskapelige kolleger».

På tide å tenke seg om…

AV HELMER DAHL

I 1978 kom det i USA ut en bok med tittelen «A Time for Consideration» som fritt kan oversettes til «Er det ikke på tide å tenke seg om?». Redaktørene var M. Darrol Bryant og Herbert W. Richardson, begge kanadiske teologer, den første professor ved universitetet i Waterloo, Ontario, den andre professor ved universitetet i Toronto. Boken er en samling artikler som vurderer det samme tema og av de elleve forfatterne er det bare to som ikke er professorer i teologi.
Hva er det så disse lærde menn, mest med systematiske og religionshistoriske verker bak seg, (pluss en journalist), vil be oss tenke nøyere over? Det viser seg a være et lite og forholdsvis nytt kirkesamfunn, stiftet og ledet av den koreanske pastor Moon. Noen er positive, noen er analytiske, noen er kjøligere, men de tar ham alle alvorlig.
Ofte omtales dette kirkesamfunnet som «Moon­sekten», mens det riktige navnet er «The Unification Church» som kan oversettes med «Enhetskirken». Den største skole ligger i Barrytown i New York, en ganske stor gruppe bygninger i engelsk college-stil inne i en park. Der drives undervisning og kulturell virksomhet. Andre sentra finnes i flere amerikanske byer og også i andre land, ikke minst i Østen.
I denne sammenhengen bør erindres at det er vesentlig i en del lutherske land som Norge at man har en statskirke som er styrt som et departement og har sine utgifter dekket over statsbudsjettet, dvs. ved alminnelig beskatning. Det vanlige i verden er at kirkesamfunn ikke er del av statsapparatet, men er frie og dekker sine utgifter selv ved gaver, innsamlinger av forskjellig art og kontingenter. Det er mange av dem, ikke minst i USA. Vi har også slike i Norge, egentlig er vel Menighetsfakultetet opprinnelig en slik institusjon.

Atskillig uro oppsto omkring Enhetskirken. Bortsett fra nedsettende omtale gikk mange over til vold, først i Canada, senere i USA. Her vil en religionsforsker spisse ører, for det har hendt før. Mormonene ble i sin tid fordrevet fra sted til sted og deres leder ble myrdet. Eksemplene er mange.
Med Enhetskirken tok forfølgelsen en spesiell form. Unge tilhengere ble kidnappet og holdt innesperret for å «deprogrammeres». Noen psykologer hadde hevdet at tilhengere var blitt hypnotisert, eller i deres fagspråk programmert. Nå måtte de med trusler, vold og utmattelse og annen «behandling» bli deprogrammert. Et av de styggeste tilfellene var en ung mann som ble holdt fanget og pint i mer enn to måneder. Hendelsene fikk uvanlig publisitet ved at en fiks journalist, Johs Freed, skrev seks store artikler i avisen The Montreal Star, under overskriften «The Moonstalkers». Uttrykket henspiller på «deerstalking», en spesiell form for hjortejakt. Gjennom syndikater ble serien spredt til mange aviser også i USA. VoldshandIingene spredte seg også. Artikkelen skildret saken som om tilhengerne av Enhetskirken var villedet av noen farlige og mystiske mennesker så de var hjernevasket. Men de kjekke deprogrammererne fanget dem inn og hadde metoder til å få dem til å bryte sammen, så de kom tilbake til familien og det gode samfunn. Det hele var skildret i James-Bond-stil med nifse detaljer som mange elsker å lese. Andre begynte å skrive i samme stil, også i Norge.
I boken nevnt ovenfor er det ved siden av de teologiske vurderinger, gitt en dokumentert fremstilling av forfølgelsene. Selvsagt var det akkurat her teologene sa at vi måtte tenke over hva vi egentlig holdt på med. Religionsfrihet er et kulturgode, organiserte voldshandlinger mot anderledes tenkende er en gift i samfunnet. Politiet hadde tidligere grepet inn og de verste voldshandlingene opphørte.
På denne tiden hørte det til dagens orden at unge mennesker brøt med familie og skole eller universitet. De ble blomsterbam og hippies, de laget kollektiver, de ble demonstrative avvikere og mange grep til narkotika. Da er det underlig at de som hengivent gikk inn for en religiøs bevegelse vakte slik irritasjon. Det kan være en tilfeldighet, men det kan også være skikkeligheten som irriterte. De hevdet blant annet at familien var samfunnets egentlige byggesten og at kjærlighet og trofasthet mellom ektefeller er et grunnleggende moralsk krav.

For den som vil ha saklig opplysning om Enhetskirken, finnes gode kilder og bortsett fra den rent teologiske litteratur skal nevnes to. Den ene er at Moons virke har vakt interesse i høytstående vitenskapelige og filosofiske kretser og der finnes mye litteratur. Enhetskirken har et dristig program, den ønsker å forene øst og vest, den ønsker å forene tro og vitenskap. Unektelig er det ganske meget på ett brett.
Den andre er en langt enklere kilde. Det er en kritisk studie i bokform. Da Enhetskirken begynte a gjøre seg gjeldende i USA ut i 1970, spurte forlaget Abingdon Press i Nashville en ansett professor i filosofi, Frederick Sontag, om han ville skrive en bok om den. Kirken selv reagerte positivt og stilte alle opplysninger til disposisjon. Professor Sontag reiste i mange land, også i Østen, besøkte skoler, gikk gjennom bøker og dokumenter og hadde intervjuer både med tilhengere og motstandere. Han samlet et stort antall avisartikler og andre trykksaker og studerte den første begynnelse i Korea og ikke minst stifteren. Boken kom i 1977 (Sun Myung Moon and the Unification Church). Sontag lager ikke noen religiøs vurdering, men gir faktiske opplysninger. Han finner angrepene på kirken påfallende monotone og påviser at det ofte dreier seg om avskrift, og han har aldri kunnet finne noen bekreftelse på beskyldningene av mer eller mindre kriminell art. Videre er han overbevist om at det er en ekte åndelig bevegelse (a spiritual movement), men om dens gjennomslagskraft vil han ikke ha noen mening. For enhver som ønsker det, foreligger her en god orientering og det fremgår klart at alt snakk om noe mystisk og hemmelig er oppspinn. Noe som virker forvirrende på enkelte, er at de første og viktigste bøker er skrevet på orientalske språk og senere oversatt.

Den vanligste feilen i bedømmelse av Enhetskirken er at man fullstendig misforstår dens nivå. Derfor er det mest enkle mennesker som angriper den. Da teologer og mange andre reagerte på pøbelaktighetene overfor Enhetskirken, trodde de sikkert at de måtte hjelpe noen svake. Så har de oppdaget at det ikke dreide seg om en enkel religiøsitet, men om en filosofisk-litterær bevegelse som de fant interessant. Som aIle kirker driver den veldedighet, den dyrker kunst, men den har sin egen filosofi og den retter sine spørsmål først og fremst til samfunnets elite og spør: Bruker dere deres innsikt og makt på den rette måte? Den taler til filosofer og teologer, den taler til vitenskapsmenn og politikere.
Bak Enhetskirken står en mer omfattende organisasjon: International Cultural Foundation eller ICF. Den har mange virkemidler og idealene er de samme som nevnt ovenfor. Den viI bygge broer over grenser, over faglige grenser, over religiøse grenser, over nasjonale grenser, over rasemessige grenser. Midlet er personlig kontakt og meningsutveksling i former som skaper vennskap og respekt bygget på innsikt.
Et av virkemidlene er de årlige konferanser om vitenskapenes enhet, ledet av fremtredende forskere fra Europa, Amerika og Asia og en beskrivelse av disse forklarer hvor ICF egentlig står.

I vår stridbare tid gjøres mange forsøk på å mildne motsetningene. De fleste er offisielle som UNESCO og liknende. Av betydelig interesse er de tiltak som gjøres på et fritt grunnlag av International Cultural Foundation. Blant annet setter den sentrale spørsmål under debatt hvor alle fag er representert fra moralfilosofi og religion til fysikk, økonomi og teknologi, i store internasjonale kongresser.
De fleste som hører om dette vil ryste på hodet og si at slikt må bli enten vilt slagsmål eller bare tomt prat. Men det beror på hvor godt det er organisert. Det faktiske forhold er at disse konferansene søkes av de beste folk og er lærerike og konstruktive. Derfor en litt nøyere beskrivelse.
Konferansen for vitenskapenes enhet (International conference on the unity of the sciences, forkortet ICUS) holdes årlig i en av de store byer, den har bl.a. vært i London og Tokyo, i San Francisco og i Seoul. Formannen var gjennom flere år Sir John Eccles, Nobelpristaker og en av grunnleggerne av den moderne nevrologi. Han ble avløst av Eugen P. Wigner, Nobelpristaker og en av de ledende atomfysikere. Blant tidligere formenn var den japanske Nobusige Sawada og den britiske Lord Adrian, også Nobelpristaker, den nåværende formann er professor Morton Kaplan, en kjent sosiolog, forfatter av et tjuetalls bøker om sosiologiske og politiske emner, for tiden direktør for Center for Strategic and Foreign Policy Studies ved universitetet i Chicago. De to viseformenn er for tiden historikeren Pyung Do Yi, president for det koreanske vitenskaps-akademi og U.S. von Euler, professor ved Karolinska Institutet, Nobelpristaker og tidligere direktør for Nobelstiftelsen i Sverige.
De fleste som deltar i ledelsen av ICUS er på dette nivå. Listen er lang og de som er interessert kan gå til ICUS forhandlinger som kommer ut i bokform hvert år, oftest i to bind, hvert på 600 – 800 sider. Allikevel er det verdt å nevne folk som Dr. Alexander King, gjennom ca. 20 år leder for vitenskapsavdelingen ved OECD i Paris, stifter av Roma-kIubben, og en av mennene bak «Limits to Growth», nå president for den internasjonale forskningsorganisasjon IFIAS, videre Nabuyuki Fukuda, professor i teoretisk fysikk og sjef for Tsukuba Science City i Japan, et av verdens største forskningssentra. Alvin M. Weinberg var direktør for Oak Ridge Laboratories, det amerikanske senter for atomenergi og er nå direktør for Institute for Energy Analysis. Kenneth Mellanby er en av de sentrale folk i britisk miljøforskning og lenge sjef for Monks Wood Experimental Station. Og mange flere.

Initiativtaker for konferansene som teller omkring 600 deltakere, er Sun Myung Moon, som åpner og avslutter de internasjonale møter. Han er ingen vitenskapsmann og prøver heller ikke a være det, men han er en usedvanlig dyktig organisator. Det skulle være interessant å vite hvor mange av hans kritikere som har tilgang til og kontakt med en eneste av de vitenskapsmenn som er nevnt ovenfor. For ikke å snakke om har deres tillit og støtte. Men det er akkurat dette pastor Moon har.
Deltakelse i møtene skjer bare etter innbydelse. Det er avklarende å høre en diskusjon om f.eks. fremtidens energiproblemer, hvor ikke bare teknologer og fysikere er med, men også representanter for morallære og politikk og fra hele verden. Over hundre land deltar og kompetansenivået er høyt. Det er en bevegelse bort fra ekspertvesen og kjempende grupper og i retning av gjensidig forståelse. Det viktige er at dette foregår mellom folk i toppstillinger, for de har stor innflytelse. Hadde det foregått på et lavere nivå, ville det vært underholdning og hatt liten virkning. Det blir ikke tatt beslutninger og det blir ikke laget opprop. Folk bare arbeider seg sammen.
Selvfølgelig forandrer dette ikke verden over natten. Men man føler at det skjer noe.
I dag er teknologi og vitenskap de sterkest drivende krefter i verden. Er ikke verdens problem nr. 1 at deres anvendelse slett ikke bare styres av godhet og moral, men av helt andre ting? Er ikke vår tids hovedoppgave å utnytte de stadig økende resultater av forskning til det felles beste?
Til dette vil de fleste svare ja. Men i forhold til et møte i ICUS, er en fredsmarsj som et uartikulert skrik. ICUS er ikke en demonstrasjon, den reklamerer ikke, den er et handlingsprogram for å endre sinnelaget i en gunstig retning. Det er de kontroversielle spørsmål som blir tatt opp og diskutert i soberhet og fortrolighet, men som hardt arbeid fra morgen til kveld. Man bor på samme hotell og spiser sammen. Hvor ellers kan man høre toppfolk fra øst og vest, fra nord og sør, prøve gjensidig å forstå hverandre i spørsmål som om vesternisering er nødvendig for sosial fremgang, om fødselskontroll er ønskelig og riktig? Hvor ellers kan man høre en mann som Masaki Nakajima, sjef for forskningssentret for Mitsubishi-konsemet, legge fram planer som omfatter hele det østasiatiske området og så få dem kommentert av resten av verden?
ICUS er ikke det eneste eksempel på Moons initiativ. Han må vel ha stiftet et dusin organisasjoner, en for fredsarbeid, en for religiøst samvirke, noen for kunstneriske formål. Han er også en stor næringsdrivende og har industrier, aviser, alle drevet på rent forretningsmessig basis. Noen oversikt er det verken behov for eller plass for. Hensikten er bare å kaste et visst lys over en av vår tids interessante personligheter. Derfor noen ord om mannen selv.

Sun Myung Moon er i dag vel 60 år gammel. Opprinnelig var han en kristen predikant i Nord-Korea. Før han var 25 år hadde han utformet sin egen tolkning av den kristne lære i en bok. Utgaver i dag, som finnes på mange språk, er på omkring 500 sider. De nordkoreanske myndigheter likte ham ikke og han havnet i konsentrasjonsleir. Ved Korea-krigens slutt i 1950 ble han reddet av FN-troppene, så vidt med livet i behold, men sterkt nedbrutt. De mange harde år hadde festnet i ham et ønske om å skape en kirke som arbeidet for alle menneskers vennskap og samhørighet. Med utrolig energi skaffet han seg et utkomme samtidig som han drev forkynnelse, og realiserte i 1954 sin første Unification Church i Pusan i Korea. Den vokste og spredte seg til andre land, først i Østen, og i 1959 kom de første misjonærer til USA. Omkring 1969 flyttet han selv til New York, arbeidet seg opp økonomisk og fikk i 1975 opprettet sitt første teologiske seminar. Opprinnelig synes hans mål å være å samle kristendommen til en enhet, men det ble endret til å moderere all dogmatikk og bygge ned alle grenser, religiøse, nasjonale, rasemessige. ICUS hadde sitt første møte i 1972.
Hans karriere er sjelden, men ikke enestående. Fra moderne tid er det mange eksempler på industrialister og andre næringsdrivende som har lykkes godt og har hatt mentalt overskudd til en betydelig kulturell og politisk aktivitet, de har vært ikke så lite av et salt i Vesten. Slike folk blir ikke sjelden forhatt. Rathenau ble myrdet. Når religion kommer inn i spillet, blir følelsene lett intense, misunnelse spiller en rolle. Rasefordommer gjør seg vel også gjeldende, Moon er jo asiat, Som nesten aIle industrialist-mesener er han blitt beskyldt for skattesvik og for å bruke kulturen som skjermbrett, han er mange ganger blitt erklært for kjetter og forfører av ungdommen. Nesten det eneste han ikke er beskyldt for er alkoholisme, for hans kirke er imot stimulanser av enhver art. Alt dette er normalt, men i hans tilfelle gjør et spesielt forhold seg gjeldende.
Etter Moons oppfatning er menneskene religiøse vesener, enten de vet det eller ikke. Det er for ham en logisk konsekvens av at det finnes en Gud som er verdens skaper. Uten å forstå at religion er en del av vår mentalitet, kan vi ikke få et reelt forhold til virkeligheten. Av den grunn må Moon ta prinsippiell avstand fra marxismen fordi den fornekter gudstroen og anser den som samfunnsmessig skadelig. På en slik oppfatning kan det etter hans mening ikke bygges noe som er sunt og godt. Derfor ser de som står politisk til venstre på Moon med lite blide øyne, og de som er marxister, for ikke a snakke om maoister, ser ham som en fiende. Det må tilføyes at alltid har også forskere fra Øst-Europa blitt invitert til ICUS. Noen få har kommet.

Det vil spørres om de mange som støtter Moon er blitt medlemmer av hans kirke. Slett ikke. Mange har tydelig gjort oppmerksom på at de ikke er det. Det er en stor forskjell på å finne en bevegelse positiv og vise den respekt og på å bli et aktivt medlem. Rett betenkt er det overraskende at Moons ideer av så mange blir sett på som utopiske. Hva er egentlig forskjellen på hans siktepunkter og de man har i UNESCO? Kanskje er UNESCO noe mer patriarkalsk og funksjonærene blir lønnet høyere. Men målet er å fremme kulturell kontakt og bygge opp vennskap, akkurat som hos Moon. Heller ikke mangler det på erklæringer om at vitenskapen og særlig teknologien må bringes under moralsk kontroll. Men det er jo akkurat det Moon preker, og han tar aktive skritt gjennom et løpende arbeid med store kongresser som han til og med finansierer selv. Kanskje det er det gale, han skulle søkt om penger for å bli respektabel.
Om Enhetskirken vil vokse til noe stort, vil bare fremtiden vise. Dens ønske om en alminnelig forbrødring og om en forening av religionene, er kommet igjen i historien mange ganger. Dens holdning til moderne vitenskap er et av de mest interessante trekk. Å ville harmonisere Det fjerne østen med Vesten gjennom religiøse midler, er dristig, men viktig. Vi glemmer lett at i Østen er religionen mer levende enn i Vesten.
Både i religion og politikk er vanene sterke. Moon bryter med mange vaner og det er farlig og har alltid vært det. Men alt i alt har den lærde verdens reaksjon på Moon vært langt mer saklig og kultivert enn tilfelle brukte å være i tidligere tider. Det har vi grunn til å være glad over, det er et oppløftende trekk i tiden.

Tidligere medieomtale