Home/FAQ/Myter og fakta/Slutten på sekterisk hat
Slutten på sekterisk hat 2017-03-21T00:47:04+00:00

Myter og fakta om nye religiøse bevegelser

Behovet for en enhetsskapende lære

Slutten på sekterisk hat

En viktig forutsetning for å gjøre slutt på sekterisk hat er å forstå at Gud er alle menneskers Gud. Gud er ikke kristen, muslimsk eller jødisk. Han er ikke en sekterisk Gud, men en universell Gud. Og han skapte den ene jorden vi alle lever på, for oss alle.

Peter Corning, forfatteren av The Fair Society (2011), snakker om tre grunnpillarer i et rettferdig og pluralistisk samfunn: likestilling, anerkjennelse og gjensidighet. Både muslimer som bor i Norge, og de som vil komme hit i stort antall, skal følge regelen om gjensidighet ved å tilpasse seg vårt felles samfunns normer og verdier. Dette innebærer at hjelp til nykommerne ikke bare må dreie seg om mat, husly og jobbtilbud; den bør støttes av en massiv pedagogisk mobilisering i retning av en ny livssynslære. En slik lære bør trekke sammen det beste i kristendom, islam, buddhisme og hinduisme og ta avstand fra den brutale sekteriske arven som også er iboende hos dem alle.
Det er ikke så lenge siden europeerne skar strupen over på sine religiøse motstandere, kastet de «vantro» jødene i gassovner og aksepterte etnisk rensing. Fremtiden til den norske velferdsstaten er ikke avhengig av om det blir 10.000 eller 200.000 flere muslimer her i landet. Den avhenger av at vi utvikler en etikk for likeverd og samarbeid der det hverken er rom for «Untermensch», vantro eller kaafir (frafallen i henhold til islam).
— Fra «Hvordan unngår vi flyktning-Armageddon?» et debattinnlegg av Nina Witoczek, forskningsleder ved Universitetet i Oslo, og Farhat Taj, forsker, NEST, Universitetet i Oslo, Aftenposten fredag 6. november 2015, del 2, side 14.
Den norske samfunnsforskeren Olav Elgvin peker på religionens evne til å få folk til å ta ansvar, dele og leve for andre:
Etter alle solemerker går vi nå inn i en epoke som er historisk utrygg.
I denne situasjonen er det ikke urimelig å tro at mange vil søke til religionene for å finne trøst og mening.
Er dette bra eller dårlig? Selv er jeg usikker. Man vet fra mye forskning at religiøs tro kan få folk til å skape skiller mellom «oss og dem», der noen er på innsiden, og noen er på utsiden. I verste fall vil vår religiøse fremtid bli en fremtid der menneskeheten deler seg tydeligere i inngrupper og utgrupper, ikke samarbeider, og ikke ønsker å dele på de ressursene som er. Men man vet også at religion kan inspirere folk til handling for andre – til å dele, til å ta ansvar, til å prøve å gjøre godt. Hvilken rolle religionene vil spille fremover, gjenstår fortsatt å se.
– Fra «Klimaendringene kan bety en ny vår for religionene», en kronikk av Olav Elgvin, samfunnsforsker og skribent, Klassekampen lørdag 17. desember 2016, side 2-3.

Andre peker på religionens siviliserende rolle.

Det kan se ut som kirken har det noe lettere enn moskeen med hensyn til teologisk opprydding. Koranen og den islamske tradisjonen gir mer spesifikke rollemodeller for livsførselen, den rommer en eksemplarisk samfunnsmodell, kalifatet, og en gudgitt lov, sharia. Kristendommens Nye Testamente har ingen av delene. Enkelte tekster opererer riktignok med rester av gammeltestamentlige gudsforestillinger som er knyttet til lov, jus, straff og gjengjeldelse. Viktigere er imidlertid den nye poetiske visjonen av livet som et gudsrike, et fredsrike med feste inne i menneskene. Den nye visjonen for livet setter en kompromissløs omsorg for medmennesket i sentrum. I dette ligger kristendommens siviliserende oppgave, som er å fremme humanitet og menneskeverd.
— Fra «Skitt og kanel», en kronikk av Gro Steinsland, religionshistoriker, Klassekampen torsdag 26. november 2015, side 3.

Andre fremhever at det er viktig å ha en kosmopolitisk holdning.

Derimot er det vanskelig å finne ut av hvordan vi skal klare å leve sammen. […] Det er mulig å være uenig om hvor fotballbanen skal ligge og om den skal ha kunstgress, eller om Norge bør bombe Libya, men uenighet om gyldigheten av hellige skrifter og religiøse dogmer er ikke av samme slag. Det du tror på, er jo det du ikke kan vite noe om. Ellers hadde du ikke trodd. Da hadde du visst.
Mye tyder på at nedlatende kjefting ikke er veien å gå. Et alternativ er en kosmopolitisk holdning. Den representerer en tredje vei mellom universalisme (alle må bli som meg) og relativisme (verdisyn er prinsipielt like gode, og usammenlignbare). Den kosmopolitiske posisjonen erkjenner
• a) at forskjeller i kultur og verdier eksisterer,
• b) men at vi likevel kan forstå hverandre ganske godt, dersom vi møter hverandre med medmenneskelighet og et åpent sinn,
• c) samtidig som selv en utmerket gjensidig forståelse på tvers av livssyns- eller kulturelle grenser ikke gir noen garanti for konsensus.
Det er med andre ord ikke nødvendigvis slik at du vil prøve å bli som meg bare du skjønner hva jeg sier. Eller omvendt. Det kan naturligvis skje — ateister blir kristne eller hinduer; religiøse blir ateister — men det er ikke noe du kan regne med. Derfor er bekjempelse av diskriminering et mer konstruktivt prosjekt enn kritikk av andres livsanskuelse. Faktisk er evnen til å lytte trolig det mest konfliktdempende våpenet som finnes.
Fra «Islamkritikkens begrensninger», en kronikk av Thomas Hylland Eriksen, sosialantropolog, Aftenposten fredag 8. januar 2016, del 2, side 12.