Sektfobi – 5 2017-03-21T00:11:48+00:00

Myter og fakta om nye religiøse bevegelser

Interessegrupper med tvilsomme motiver

Frykten for det ukjente

Sektfobi – 5

Kommunistpartiet er blitt kalt en sekt styrt fra Moskva. Arbeidernes kommunistparti (AKP) blir sammenlignet med en sekt.

Et system av instrumentelle felleshandlinger og av ideologisk og psykologisk karakter, som innbyrdes påvirket hverandre, ble igangsatt i 1974. AKP utviklet seg til et enda mer totalitært, sekterisk og ekstremistisk parti. […] Høsten 1974 gikk det opp for AKPs ledelse at partiet hadde for få arbeidere i sin midte. Arbeiderklassens fravær skulle løses ved at AKP skapte sin «egen arbeiderklasse».
Gymnasiaster, studenter, intellektuelle og andre i «småborgerlige» yrker ble derfor kommandert ut, i såkalte vanlige yrker og jobber. Det oppsto et voldsomt press mot medlemmer som satt i trygge stillinger de selv syntes var interessante — ingen ville bli karakterisert som småborger eller karrierist. Mange av dem valgte jobbskifte i stedet for å melde seg ut.
Våren 1975 samlet sentralkomiteen i AKP seg om det 100 sider lange dokument «Teser om høyreavviket», skrevet av Tron Øgrim. Det ble innledet en klappjakt på en imaginær 5. kolonne og dermed avvikende ideer som kunne tolkes som høyreavvik.
Pål Steigan, som overtok etter Sigurd Allern etter oppgjøret mot «høyreavviket», hevder at dette oppgjøret var som en «katarsis, en renselse, eller en demonutdrivelse». Steigan gjorde bruk av religiøse termer for å beskrive oppgjørets karakter — AKP skulle renses for politisk ondskap.
Farlige og skadelige politiske tanker skulle lukes bort. Ugressmiddelet var kadervurderingen, som innebar at det enkelte medlem selv måtte legge frem sine svake og sterke sider i partilagene der de øvrige medlemmer kritiserte og domfelte den vurderte.
Medlemmene måtte så avgi et skriftemål og formulere en selvkritikk dersom kadervurderingen ikke falt heldig ut, noe den ofte ikke gjorde på grunn av de sterke kravene til politisk korrekthet. En slik blottstilling kombinert med selvransakelse, handlet ikke bare om politiske feil, også personlige og familiemessige forhold ble trukket inn.
    — Fra «Da AKP renset ut ondskap», en kronikk av Bjørn Westlie, historiker, forfatter, førstelektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Vårt Land fredag 14. juni 2013, side 40.
I et knapt tiår, fra slutten av nittitallet til 2007-2008, var Lars Akerhaug aktiv i en rekke internasjonale solidaritetsbevegelser. Han var medlem i AKP (Arbeidernes Kommunistiske Parti) og Rød Valgallianse og var i en periode internasjonalt ansvarlig i sistnevnte. Nå har han skiftet standpunkt. I en artikkel i siste nummer av det konservative tidsskriftet Minerva skriver han om sin «glideflukt mot høyre».
I artikkelen fremmer Akerhaug to hovedpåstander:
• Venstresida mener den forvalter sannheten og «det gode». Dette forholdet speiler samtidig kampen mellom «de sterke og de svake» globalt, hvor de svake samtidig representerer det gode.
• At denne overbevisningen om å alltid ha rett fører til at venstresida blender ut de delene av virkeligheten som ikke passer inn i eget verdensbilde.
Fra «Til sengs med fienden», en artikkel av Mirjam Sorge Folkvord i Klassekampen mandag 29. juli 2013, side 4-5.