Medias holdning – 5 2017-03-19T07:02:40+00:00

Myter og fakta om nye religiøse bevegelser

Medias heksejakt: Sensasjoner, fordomsfulle ateistiske journalister og elendig kildebruk

Medias holdning – 5

Pressen definerer virkeligheten gjennom sin versjon av en sak. De færreste vet hva sakene dreier seg om. Men det skapes et totalinntrykk som en følge av arbeidsmetoder, kildebruk, ordbruk, bildebruk, faktum og kvantitet.  Det er summen av bilder, tekst, overskrifter og ingresser som skaper «Sannheten».
Fra «Journalisten – bølle eller gentleman?», en kronikk om medienes moralske ansvar av Åge Korsvold, tidligere konsernsjef i Storebrand, Aftenposten, lørdag 5. april 2003, side 9.
«Politimannen trakk våpenet i en travel gate, og publikum ble redd.» Slik oppsummerte flere norske medier en hendelse som skjedde i en av Oslos travleste gater. Bakgrunnen for at politiet trakk våpenet var at en ustabil mann med kniv kom løpende mot politifolkene.
Jeg ønsker å spørre et samlet norsk mediekorps om dette var en klok og riktig fremstilling av saken? Min påstand er at dette var et krampaktig forsøk på å snakke negativt om politiets bevæpning. Jeg mener at denne måten å fremstille et godt stykke politiarbeid som noe samfunnsfarlig, avdekker usunne tendenser innen norsk presse.
Bare et farget mediekorps kunne fremstille en sak hvor politiet står i en livstruende situasjon og redder publikum fra overhengende livsfare som en situasjon som taler mot politiets bevæpning.
— Fra «Mediene har mistet evnen til å tenke selv», et debattinnlegg av Harald Skibelid, politibetjent, Ordensavdelingen, Oslo politidistrikt, Aftenposten torsdag 22. januar 2015, del 2, side 15.
Spådommene om det amerikanske valget er bare ett av flere eksempler den siste tiden (brexit er et annet) på at de såkalte ekspertene innen akademia, tenketanker og media ikke alltid vet hva de snakker om. I saker som har med politikk og økonomi å gjøre, kan vi ikke lenger stole på dem (om vi noen gang har kunnet gjort det). De kan ha sine doktorgrader, de kan ha lest alle «relevante» teoretikere, de kan ha diskutert med likesinnede og fått priser. Og de kan ha alle sine fakta på plass. Likevel tar de feil. […] En grunn til at mange er skeptiske til de «fakta» såkalte «eksperter» legger fram, som i oppløpet til brexit, er at de påståtte fakta ofte er konstruerte eller vridde. Det gjelder typisk «dokumentasjon» som «tenketankene» legger fram, som skal se ut som fakta, og som man har brukt mye tid på å presentere på en «seriøs» måte med masse tall og henvisninger, men som ved nærmere ettersyn viser seg å være ensidig utplukket informasjon.
– Fra «Kjempesjokk i kvasiland», en kronikk av Bjørn Vassnes, vitenskapsjournalist, Klassekampen torsdag 17. november 2016, side 12-13.

I en undersøkelse som Research Institute on International Change ved Columbia University foretok blant 240 ledende amerikanske journalister og mediafolk i 1979-80, fant forskerne Stanley Rothman og S. Robert Lichter at 86% av dem sjeldent eller aldri går til kirke eller i synagogen. Den generelle atmosfære blant medie-eliten er uhyre verdslig, om ikke rett og slett antireligiøs. Media inntar oftest en skeptisk holdning til religiøse spørsmål, særlig hva nye religiøse bevegelser angår. Selvsagt er det veldig vanskelig for en utenforstående med en negativ holdning å bedømme et menneskes religiøse tro. Derfor er det stor fare for vår religiøse frihet, hvis ikke-troende får lov til å dømme troende, slik media i stor grad gjør i dag.

Hva tror journalisten på? Journalistenes storting er rødt. Slik det har vært hver gang medieundersøkelsen har blitt presentert på Nordiske Mediedager. Men hvordan ville svarene sett ut om de ble spurt om hvilket livssyn de har?
Nordiske Mediedager har siden 1999 gjennomført en omfattende opinionsundersøkelse for mediesektoren. Her avdekkes blant annet […] hvordan journalister og redaktører ser på seg selv og sitt arbeid og hvordan de ville stemt om det var stortingsvalg i dag. Også i år ville det blitt flertall for Ap, SV og Rødt om bare journalistene fikk stemme.
Men en ting er hva journalistene stemmer. En annen ting er i hvor stor grad dette påvirker journalistikken. […] Om redaksjonslokalet er rødt, krever det at man bruker ekstra ressurser på å forstå andre politiske ståsted.
På samme måte med livssyn. Og da snakker jeg ikke kun om institusjonaliserte, religiøse livssyn. Alle har et livssyn, en måte å tolke og forstå verden på. Dette former deres syn på meningen med livet og hva som er rett og galt, løgn og sannhet. […] Det er helt riktig at menneskers livssyn er en personlig ting. Men den er ikke privat. Den påvirker vårt liv i offentligheten, og da må journalister og redaktører gå foran i åpenhet på dette området.
– Fra «Hva tror journalisten på?», en artikkel av Jarle Haugland, daglig leder i Familie og Medier, Vårt Land lørdag 21. mai 2016, side 29.

Les videre