Familieforbundet

DEN IDEOLOGISKE, KULTURELLE OG POLITISKE KAMP OM FAMILIEN

3.4. Fra ateisme til en lære som forkaster moralske normer

Grunnen til at naturalismen og humanismen går godt sammen, selv om de egentlig ikke passer til hverandre, er at begge tar utgangspunkt i samme motivasjon – fornektelsen av Gud. Naturalistene betrakter naturen (dvs. materien) som det eneste absolutte, mens humanistene hevder at Gud er død, og at hans plass derfor tilfaller mennesket, som ikke er et skapt vesen ettersom det har skapt seg selv. Det disse to filosofiene snakker om, munner da også ut i én og samme praktiske konklusjon – moralsk relativisme, dvs. fornektelsen av alle absolutte moralske prinsipper. De mobiliserer mot en felles fiende: «den moralske orden» – selv om de overhodet ikke innrømmer at de bekjenner seg til en «moralsk uorden». «Den moralske orden» kan sammenfattes i to prinsipper, som ligger til grunn for den tradisjonelle familien – å avstå fra sex før ekteskapet og å være trofast i ekteskapet. I dag kan man si at den offisielle seksualmoral (den man underviser i skolen) under angrep av både naturalisme og humanisme er blitt redusert til et minimum, slik at det nå bare er snakk om to enkle prinsipper (underordnet det som er det aller viktigste – maksimal nytelse) – gjensidig samtykke (altså ikke voldtekt) og beskyttelse mot smitte (prevensjon).

Samtidig som den angriper den tradisjonelle familien, tjener den ledende ideologi i dag til å fremme en «alternativ» seksuell livsstil, først og fremst homoseksualitet. Etter mønster av naturalistene anstrenger de militante homoseksuelle seg for å bevise at homoseksualitet ikke representerer et valg av livsstil, men en genetisk determinisme. Etter mønster av humanismen forsvarer de derimot hvert individs frihet til å velge «sin» seksualitet i et «multiseksuelt» samfunn.

Ved hjelp av det første argumentet har homobevegelsen lyktes i å forskyve debatten fra et spørsmål om livsstil til et spørsmål om biologisk identitet, på samme måte som hudfarge har med biologisk identitet å gjøre. Uansett hvor mye publisitet de har fått, er påstandene om homoseksualitetens genetiske opprinnelse i høyeste grad spekulative, for ikke å snakke om at de går imot darwinismen – en lære lite motsagt av biologene – ettersom homoseksualiteten er steril og derfor logisk sett burde vært eliminert ved hjelp av den naturlige utvelgelse. Ved hjelp av det andre og mer utspekulerte argumentet – å kunne velge sin egen seksualitet – forsøker man å overbevise oss om at seksual livsstil er et valg av kultur (og man fremmer en ny homoseksuell eller biseksuell «kultur»). Denne tankegangen søker til og med å bli kvitt begrepet «seksuell identitet» og redusere det til ren sosial kondisjonering.

Påvirket av all oppmerksomheten dette har fått i media, utvikler de militante homoseksuelles sak seg raskt. Det må imidlertid understrekes at homobevegelsen ikke bare har forsvart homoseksualiteten. Den har også i stor grad bidratt til å fremme en seksuell liberalisme i alle dens former. Dominique Fernandez, en av de mest fremstående homoseksuelle intellektuelle, påpeker: «Å sjekke, bytte partner, ha gruppesex, hengi seg til sine lyster og begrave sjalusien, det er den homoseksuelle kulturs bidrag til vår tids levevis.» [14]

Top

Familieforbundet for Verdensfred og Enhet

Neste