Familieforbundet

DEN IDEOLOGISKE, KULTURELLE OG POLITISKE KAMP OM FAMILIEN

3.2. Når mennesket betrakter seg selv som Gud

Den ateistiske humanisme er en filosofisk tradisjon som fremhever menneskets absolutte selvbestemmelse. Den opphøyer den menneskelige frihet til det ekstreme og forkynner at mennesket er den absolutte herre over sin skjebne basert på sine kulturelle, politiske og vitenskapelige valg. I teorien står humanismen i et motsetningsforhold til naturalismen. Der naturalisten sier: «Alt er natur,» sier humanisten: «Alt er kultur,» og vil til og med hevde at det ikke finnes noen predefinert menneskelig natur.

Det er uten tvil den tyske filosof Ludwig Feuerbach (1804-1872), en av Hegels disipler, som har formulert den mest radikale humanisme. Ifølge ham er ikke mennesket skapt av Gud; det er sin egen skaper på det individuelle og kollektive plan. Når alt kommer til alt, er mennesket gud. Det er ingen overdrivelse å si at siden det attende århundre har den vestlige filosofi hovedsakelig vært inspirert av humanismen.

Friedrich Nietzsche (1844-1900) må også nevnes blant humanistene. Han var den mystiske humanismens profet som proklamerte at Gud er død, og fremveksten av en ny selvskapt menneskehet –  «overmennesket». Han tok avstand fra menneskets relative natur og hevdet til og med at den kristne morallære var skadelig. Nietzsche ville «heve seg over det gode og det onde».

Det er imidlertid eksistensialisten Jean-Paul Sartre (1905-1980) som tar den humanistiske logikk til dens mest ekstreme formulering. For Sartre eksisterer det ingen ferdig etablert menneskelig natur («eksistensen går forut for essensen») og heller ikke absolutte kriterier for hva som er godt eller ondt. Han påstår: «Helvete, det er de andre.» Han tar utgangspunkt i det samme grunnlaget som Feuerbach, men ender imidlertid opp med det motsatte av Feuerbachs optimisme. For Sartre aspirerer mennesket til å være gud, men kan ikke oppnå det. Sartre hevdet at «livet er en fåfengt lidenskap».

Den humanistiske tankegangen har gitt oss det vi kan kalle «menneskerettighets-ideologien». Den dominerer det som blir sagt både i mediene og politikken i dag. Overalt fremheves det «rettigheter», mens begrepet «plikter» ignoreres. Slik bringes de tradisjonelle etiske normer i miskreditt og betraktes som noe som dreper friheten. Om familien idag ikke blir angrepet direkte, er det bare fordi det blir ansett for å være mer strategisk riktig å utvanne definisjonen av den, slik at den betyr alt og ingenting. Den blir i virkeligheten tømt for all mening. Man snakker således om «familier med en forelder» for å vise at en familie ikke nødvendigvis innebærer to foreldre. For Francois Mitterand, som har arvet den franske humanistiske tradisjon, «er det ikke mulig å snakke om familien som en homogen enhet. [...] Det finnes ikke noen modellfamilie; alle skaper sin egen form for familie.» [10]

Top

Familieforbundet for Verdensfred og Enhet

Neste