Hopp over navigasjonen - Gå til hovedinnhold
Hopp over kontaktinfo - Gå til hovedinnhold - Til toppen av siden
Postboks 3045, Elisenberg
0207 Oslo
Telefon: 22 55 39 75
E-post:
Hovedansvarlig:
Webmaster:
Gå til sidebunn - Til toppen av siden
DEN IDEOLOGISKE, KULTURELLE OG POLITISKE KAMP OM FAMILIEN
Slik alle nyere undersøkelser på området har vist, er familien den viktigste verdi og det mest dyrebare for både menn og kvinner. Da kan man trygt si at samfunnet ikke reflekterer dette. Kløften mellom familieidealet og vår sosiale virkelighet blir bare større og større. Vi har av den grunn store problemer med å realisere vår drøm om en harmonisk familie.
Følgende tall vitner om denne uheldige situasjonen: I Frankrike skiller 36% av ekteparene seg, dvs. mer enn ett av tre (ett av to i Paris). Dette er uten at man har tatt med de parene som har barn, men ikke er gift. De skiller seg i enda større grad. 95% av dem som skiller seg, har barn [1]. Det er 1,2 millioner familier som bare har én forelder på grunn av skilsmisse Disse oppdrar 2 millioner barn; 600 000 av disse barna kjenner ikke faren sin eller ser ham aldri [2]. Man kan da like godt si at skilsmisse har gjort en halv million barn foreldreløse. 43% av førstefødslene skjer utenfor ekteskap i hjem med høy risiko for skilsmisse [3]. Hvor mye emosjonell lidelse og ensomhet må det ikke da ligge bak disse tallene, både for barn og voksne! Og la oss ikke glemme de mange enslige eldre!
Dette legger en forferdelig tung byrde på samfunnet, både i form av sosiale problemer og nødvendig sosialhjelp. Flere undersøkelser bekrefter det vi lett kan forestille oss, at barn som vokser opp i ødelagte eller konfliktfylte familier, har langt større problemer med å finne sin plass i samfunnet. Slike barn har større sjanse til å havne på skråplanet og begynne med narkotika.
Det at stadig flere føler seg utstøtt av samfunnet, er åpenbart direkte knyttet til krisen familien går gjennom. Den franske forfatter og sosiolog Evelyne Sullerot sier: «Er ikke personer uten fast bopel først og fremst personer uten et hjem?» [4] Ingen føler seg utstøtt der noen stiller opp for dem man er i familie med. En annen fransk forfatter, Christian Jelen, har på samme måte vist i sin «Familien, hemmeligheten til integrering» at innvandrere vanligvis får problemer når familietradisjonene ikke fungerer. Innvandrere blir raskt integrert, uten å trenge sosialhjelp og uten å bli involvert i kriminalitet, så sant de kommer fra en god og solid familiebakgrunn, der man praktiserer monogami, der det er respekt for kvinner og de eldre, og der man legger vekt på barnas utdannelse, osv [5]. Kort sagt, uansett hvilke byråkratiske eller skattemessige trekk staten kommer med, vil den aldri kunne opprette en ekte solidaritet i samfunnet uten å legge vekt på den naturlige solidariteten med dem man er i familie med og har en dyp kjærlighet for.
Den franske psykoanalytiker Tony Anatrella understreker at samfunnet blir «demoralisert» fordi familien går i oppløsning. Samfunnet blir «moralløst» og «depressivt» [6]. Familien er skolen der vi lærer sosialt ansvar og solidaritet. Vi bidrar i dag til at staten mislykkes i sitt forsøk på å gi sine innbyggere en moralsk opplæring så lenge vi ikke samtidig legger vekt på familiemiljøet. Selv skolen ser nemlig ut til å ha blitt et sted preget av moralsk forfall.
Storparten av problemene som har med familien å gjøre, uansett om det er psykologiske eller sosiale problemer, går i arv fra generasjon til generasjon. La oss ta et klassisk eksempel. Vi vet at mange barn med skilte foreldre ikke har nok selvtillit til selv å kunne inngå ekteskap som varer. Uansett hva slags familie de ønsker seg, vil de skille seg langt oftere enn dem som er vokst opp i stabile familier. Den første generasjon har en så viktig rolle i barnas karakterutvikling. Hvis derfor både første og annen generasjon skiller seg, vil tredje generasjon ha enda større sjanse til å gjøre det samme. Den står nemlig uten et eneste forbilde på et par som lykkes i sitt ekteskap. Under slike forhold kan tredje generasjonen ha opptil 16 besteforeldre uten å nødvendigvis kunne vite hvem av dem som er deres ekte besteforeldre, deres stebesteforeldre (dem bestefar eller bestemor giftet seg med igjen) eller «besteforeldrene» barna har fått gjennom stefar eller stemor.
Det moderne menneske er frukten av en lang historie, der til slutt den kristne, demokratiske verden i vår tid har vunnet over barbariet vår klode har vært preget av opp gjennom tidene, og mange steder fortsatt er det. De siste tiårs familiekrise representerer imidlertid et stort tilbakeskritt – tilbake til en verden uten et solid åndelig og moralsk fundament.