Familieforbundet

Kjærlighet og ekteskap

 

2.1  Religion og ekteskapelig og seksuell kjærlighet

Vi er nødt til å innrømme at religion og ekteskapelig kjærlighet har et komplisert og uklart forhold til hverandre. For det første er det verdt å merke seg at ingen av grunnleggerne av de største religionene var foregangsmenn når det kom til ekteskapelig kjærlighet, selv om de åndelig sett og hva kjærlighet angår, nådde lengre enn sine medmennesker. Buddha forlot kone og barn for å finne sannheten. Jesus forble ugift, mens Muhammed fulgte vanlig praksis på sin tid og hadde flere koner.

I de tradisjonelle religioner er ikke familien tilskrevet noen sentral rolle i menneskets åndelige vekst. Det religiøse fellesskap, eller ens «åndelige familie», blir sett på som det aller viktigste. Ifølge kirkefedrene spilte ekteskap og familie bare en passiv rolle på ens frelsesvei, i form av beskyttelse mot synder som å drive hor. For katolikkene forblir et liv i sølibat selve ekspressveien til åndelig fullkommenhet. Før i tiden trodde de at de kunne bli som englene ved å avstå helt fra sex.

Religionene har dessuten ikke greid å komme med en klar beskrivelse av seksuallivets åndelige dimensjon og potensial. Generelt kan vi si at de har sett på det seksuelle som noe som utelukkende har med kroppens verden å gjøre, hvis de da ikke rett og slett sa at kjødets lyster kommer fra djevelen. Resultatet ble at det var en vitenskap som utelukker Gud og setter mennesket i sentrum, som i det 20 århundre har vist oss hvordan vår seksualitet påvirker vårt dypeste sjelsliv. Dette ble siden innordnet i den kristne teologi.