2.1 Religion og ekteskapelig og seksuell kjærlighet
Vi er nødt til å innrømme at religion og ekteskapelig kjærlighet har et komplisert og uklart forhold til hverandre. For det første er det verdt å merke seg at ingen av grunnleggerne av de største religionene var foregangsmenn når det kom til ekteskapelig kjærlighet, selv om de åndelig sett og hva kjærlighet angår, nådde lengre enn sine medmennesker. Buddha forlot kone og barn for å finne sannheten. Jesus forble ugift, mens Muhammed fulgte vanlig praksis på sin tid og hadde flere koner.
Vi ser også tydelig det kompliserte forholdet mellom religion og det seksuelle i de tusenvis av slike overgrep katolske prester har begått i mange forskjellige land.
Et presteskap av menn som lever i tvungent sølibat, inneholder mye uforløst seksualitet, og et høyt personlig frustrasjonsnivå. Brudd på sølibatsloven er derfor noe katolske bispedømmer verden over nærmest regner med. Store bispedømmer har derfor hatt en intern kriseberedskap når en «skandale» plutselig er under oppseiling. [...] Men «brudd på kirkens sølibatslov» dreier seg om to ting: enten om et forhold prest/kvinne, eller om presters misbruk av barn og unge. Internt ble disse forholdene likestilt, og kirken skulle selv ordne opp i dem. At det er en vesensforskjell mellom disse to typer forhold, overså biskopene i sin monomane [ensporede, sneversynte] opptatthet av egen kirkerett og kirkens omdømme. En ukultur hadde dermed i flere tiår etablert seg rundt om i kirken.
— Fra «Kriminell saligkåring», en kronikk av Rudi Kessel, tidligere katolsk prest, i Klassekampen onsdag 22. juni 2011, side 21.
Seksuelle krenkelser er imidlertid et betydelig problem også i andre religioner.
Overgrepene i den katolske kirke har fått mye oppmerksomhet i senere tid, men det er et stilltiet fenomen hvor mange indiske guruer som også er overgripere. [...]
«Silje» (36) har bestemt seg for at det er nok hemmeligholdelse av det som har skjedd. [...] Det er ti år siden det ble avslørt at Siljes guru og læremester seksuelt hadde misbrukt henne og mange andre over flere tiår. Guruen var personen hun stolte på mest av alle i hele verden, en person hun hadde valgt å forlate Norge for og karrieren der, og bosette seg i landsbyen Kullu i Himalaya sammen med 200 andre, mest nordmenn og canadiere. [...]
Swami Shaym blir ansett som en opplyst læremester, og i indisk tradisjon vil det si at han er både gud og menneske [...]
Silje forteller at livet i Kullu går videre som vanlig [...] Hun tror overgrepene fortsetter fremdeles; hvorfor skulle de ikke det når guruen slipper så lett unna som han gjør selv etter avsløringer? Norske mødre bringer fremdeles barna sine dit. — Fra «Taushetens tyranni», et innlegg ved Alexandra Irene Larsen, stipendiat i religionssosiologi, Universitetet i Agder, Vårt Land onsdag 3. august 2011, side 24-25.
I de tradisjonelle religioner er ikke familien tilskrevet noen sentral rolle i menneskets åndelige vekst. Det religiøse fellesskap, eller ens «åndelige familie», blir sett på som det aller viktigste. Ifølge kirkefedrene spilte ekteskap og familie bare en passiv rolle på ens frelsesvei, i form av beskyttelse mot synder som å drive hor. For katolikkene forblir et liv i sølibat selve ekspressveien til åndelig fullkommenhet. Før i tiden trodde de at de kunne bli som englene ved å avstå helt fra sex.
Religionene har dessuten ikke greid å komme med en klar beskrivelse av seksuallivets åndelige dimensjon og potensial. Generelt kan vi si at de har sett på det seksuelle som noe som utelukkende har med kroppens verden å gjøre, hvis de da ikke rett og slett sa at kjødets lyster kommer fra djevelen. Resultatet ble at det var en vitenskap som utelukker Gud og setter mennesket i sentrum, som i det 20. århundre har vist oss hvordan vår seksualitet påvirker vårt dypeste sjelsliv. Dette ble siden innordnet i den kristne teologi.
I den senere tid er f.eks. selv en katolsk kirke som har sverget til et sølibat liv for sine ledere i 2000 år, begynt å knytte det seksuelle til Gud ved å utdype hvordan Gud skapte mennesket i sitt bilde, som mann og kvinne. Pave Johannes Paul II introduserte i en foredragsserie fra 1979 til 1984 begrepet «kroppens teologi», der hovedidéen er at mann og kvinne forent seksuelt representerer et bilde på Guds kjærlighet.
Mannens og kvinnas kropp er komplementære. Dei passar til kvarandre og treng kvarandre. Denne komplementariteten gjer det mogleg for oss å gje oss sjølv som ei «gåve» til den andre. Kroppens teologi omtaler dette som eit ikon av Guds foreining med mennesket. [...]
Akkurat som Guds gåve foredlar frukt i oss, ber kroppane våre frukt når dei vert gjevne i gåve til kvarandre. Fordi den seksuelle foreininga i sin natur er fruktbar, vert vi Guds samarbeidspartnarar i skapinga. [...]
Ved syndefallet tilrana mennesket seg gåva og øydela foreininga med Gud. Dermed gjorde Skammen sin entre. Syndefallet var eit angrep på ikonet. Før syndefallet var mannen og kvinna nakne utan skam. Dei såg på kvarandres kroppar som uttrykk for ein person, eit subjekt. Men etter syndefallet begynte dei å sjå på den andres kropp som objekt for si eiga forlysting. [...]
Den sanne seksuelle handlinga må vere tru mot sin natur som ikon. [...] Klassisk kristen seksualetikk avviser alt som bryter med forståinga av seksuell foreining som ikon på Guds kjærleik; komplementær, gåve, fruktbar. — Fra «Kroppen — det femte evangelium», en artikkel av Anne Marie Aarøen Vangsnes i Dagen mandag 5. desember 2011, side 14.