[...] det danske Sosialforskningsinstituttet løfter lokket av sin store undersøkelse Barn og unge i Danmark. Velfærd og trivsel 2010. Et av de blinkende punktene er dette – jeg siterer: «kjernefamilien ser ut til å beskytte de unge mot atferds- og livsstilsmønstre som medvirker til en risikofylt atferd». Enklere sagt: Barn fra kjernefamilien klarer seg best. [...] Barn i kjernefamilien spiser oftere frokost, drikker mindre brus, spiser sjeldnere fast-food, får mer mosjon, røyker mindre, drikker mindre, får færre psykiske lidelser, stjeler mindre, plager andre barn mindre, utsetter sex-debuten og tar sjeldnere abort. Og de utsettes for færre voldtektsforsøk enn barn i stefamilier eller ene-familier. Tallenes tale.
    Undersøkelsen sier også noe om unge med egen postadresse, altså 18-åringer som allerede har flyttet hjemmefra. [...] 19-åringer «utenfor» familien lever et langt mer uregelmessig liv med større risiko for usunn livsstil og mindre sjanse for å gjennomføre en utdannelse, enn de «innenfor». Ungdomsforsker Jens Christian Nielsen ser det som så at det er ingen grunn til å utfordre en usikker tilværelse i en så kritisk overgangsfase og nettopp når man er på vei inn i utdannelse eller ut i arbeidslivet. Det er ikke lurt med så mye nytt på én gang. Mors trygge kjøttkaker hjemme og muligheten til å kunne snakke daglig med foreldrene sine, gir gode rammer – svarer flertallet når de gjør varetelling. [...]
    Forskningsleder Mai Heidi Ottosen [...] legger til: «det er mer enn klare tegn på at skilsmisser virkelig har negative konsekvenser for barn».
   —  Fra «Barnas svar», en kronikk av Olav Egil Aune, kulturredaktør Vårt Land, i Vårt Land mandag 29. november 2010, side 2-3.

Foreldre som velger å være i konflikt oppgir imidlertid i praksis viktige forutsetninger for det gode foreldreskapet. Alle foreldre ønsker det beste for sitt barn, men når følelsene koker forsvinner fornuften. Utfordringen som mange kjenner seg igjen i er, hvordan håndtere uenigheter og samtidig ha fokus på barnets behov?
    Barn kan tåle noe krangel og uenighet. En forutsetning er at de voksne tar ansvar for reparasjon etter krangelen. Start med å undre deg (mentalisere) høyt over hva barnet kan ha tenkt og følt i situasjonen. Gi aksept og forståelse for følelsene du tror barnet kan ha hatt. Forsøk å skape orden i kaoset ved å gi forklaring til situasjonen. På denne måten kan konflikter bli håndterbare og ikke uløselige minefelt.
    «Nå ble kanskje du både litt redd og sinna, Silje. Det er greit. Jeg skjønner at det ikke er godt for deg når mamma roper og virker sint. Mamma var sulten og trett og da ble jeg sint på pappa for noe som bare var en bagatell. Vi er venner igjen nå, og det var ikke din skyld i det hele tatt».
    Det ideelle er å klare å sette på pauseknappen i kampens hete. Dette betyr i praksis at du må legge til side egne følelser der og da og rette oppmerksomheten mot barnet. Lettere sagt enn gjort! Om nødvendig, ta en «time out» først for roe ned egne følelser og klarne tankene. En «time out» kan være så enkelt som å ta tre dype magedrag eller å gå seg en liten runde. Foreta så en reparasjon med barnet. [...]
    I stedet for å rette pekefingeren mot den andre forelderen, rett den mot deg selv! Barnet har behov for voksne som evner å se dets følelsesmessige behov. Hva trenger barnet mitt? Ikke hva trenger jeg!
    — Fra «Syk av foreldrenes krangling», en kronikk av Marianne Østby, psykologspesialist, og Kjersti Hildonen, psykolog, Aftenposten søndag 30. september 2012, Kultur & Meninger-seksjonen side 4-5.