Fra Lamarck til Darwin til nydarwinismen

Et kritisk blikk på darwinismen

Ideen om at artene utvikler seg, var på ingen måte ny. Allerede på 1700-tallet luftet den franske naturforskeren Georges Louis Leclerc Buffon tanken. At noen arter ligner hverandre, sa han, skyldes kanskje at de stammer fra en felles stamform. At sebraen og araberhesten og eselet og den tunge arbeidshesten ikke er skapt fra grunnen av, men at de stammer fra en felles hestestamfar. En kontroversiell tanke, men likevel en teori som kom til å stå i den splitter nye franske Encyklopedien.
Ideen ble også tatt opp av Jean-Baptiste Lamarck, som utviklet en gjennomarbeidet hypotese for hvordan arter har endret og utviklet seg. Det hadde, mente han, skjedd over en lang geologisk periode og gjennom naturlige prosesser. Strandfugler hadde utviklet sine lange bein fordi fuglene strakte seg for å kunne vade lenger ut i vannet. All den strekkingen ble videreført til neste generasjon av fugler, som fortsatte tradisjonen, og altså ble fuglenes bein lengre og lengre.
Det var som vi vet feil, men det var et gjennomarbeidet forslag til en mekanisme. Selv om teorien ble latterliggjort, inspirerte den andre vitenskapsfolk. Ideen om at artene utvikler seg over tid, var ikke lenger ny – nå var jakta på hvordan det skjer, i gang. Hva var mekanismen?
– Fra «Lang idéutvikling», en artikkel av Johanne Pontoppidan Tuxen og Mikkel Vuorela, først publisert i den danske avisen Information, på norsk i Klassekampen fredag 20. august 2021, side 26-28.

Public domain image. Cropped.

Teorien om artenes evolusjon har gjennomgått mange forandringer. I 1802 utviklet Lamarck sin teori om nedarving av ervervede egenskaper. Undersøkelsen av fossiler hadde allerede overbevist mange vitenskapsmenn om at artene hadde utviklet seg fra sin opprinnelse. Lamarck forestilte seg at artene hadde utviklet seg ved å tilpasse seg til sine omgivelser, og at disse tilpasningene hadde vært progressive og arvelige.

Lamarcks teori bygger på to hypoteser:

  • Hvert eneste eksemplar av alle arter gjennomgår en forvandling for å tilpasse seg til sine omgivelser.
  • Disse forvandlingene blir overført til den neste generasjonen. På den måten forbedrer artene seg fra generasjon til generasjon.

Public domain image. Cropped.

Seksti år senere publiserte Charles Darwin «Artenes opprinnelse» i 1860 og «The Descent of Man» i 1871. Darwin hadde forstått at store geologiske endringer kunne være et resultat av små endringer over lang tid. På den måten kunne for eksempel havbunn bli til høye fjell. Darwin hadde også observert at mennesket var i stand til å få husdyr til å utvikle seg gjennom krysningsavl, som produserer dyr som blir stadig mer tilpasset til menneskets behov. Han utledet at evolusjon ikke fant sted på grunn av overføring av ervervede egenskaper, men gjennom fremkomsten av nye medfødte egenskaper i hver generasjon.

Public domain image. Cropped.

Det er verdt å merke seg at ettersom Darwin trodde på Gud, kunne han ha kommet frem til at Gud – som mennesket – hadde fått artene til å utvikle seg mot et bestemt mål. I stedet vendte han seg mot teorien til Thomas Malthus. Ifølge denne teorien produserer dyr og planter mer avkom enn naturen kan ta vare på, og det foretas en utvelgelse på grunn av mangel på plass og mat. Ingen mennesker er like; noen er sterkere, høyere eller smartere enn andre. Det er store sjanser for at de som er best tilpasset, vil leve lenge nok til å kunne formere seg, i motsetning til dem som er dårlig tilpasset. Dermed gikk de gode arvegenskapene i arv til neste generasjon.

Darwins teori hviler på to hypoteser:

  • Fra en generasjon til den neste oppstår det meget små og tilfeldige variasjoner.
  • Blant disse variasjonene er det noen som er mer fordelaktige enn andre i den betydning at de tillater en bedre tilpasning til omgivelsene. En «naturlig utvelgelse» blant eksemplarene finner sted slik at de best tilpassede eksemplarene overlever og formerer seg, mens de mindre tilpassede eksemplarene forsvinner.

Forskjellen mellom Lamarcks transformisme og Darwins evolusjonisme kan oppsummeres i eksemplet med giraffen. Ifølge Lamarck, har giraffens hals vokst gradvis lengre, slik at den kunne nå bladene på trærne, og så har den overført denne «ervervede egenskapen» til sine etterkommere. Ifølge Darwin har ikke giraffen gjort halsen sin lengre og har ikke overført noen ting – det som har skjedd, er at giraffer som ble født med lang hals, har overlevd på grunn av utvelgelse.

Ved begynnelsen av det 20. århundre slo Darwins teori til slutt igjennom takket være genetikkens oppdagelser. Grunnlaget for den moderne genetikken ble egentlig lagt av Gregor Mendel – en østerriksk munk – omkring 1865, men hans arbeider ble ignorert i hans levetid og bare gjenoppdaget ved begynnelsen av det 20. århundre. Genetikkens observasjoner beviste at Lamarck tok feil: ervervede egenskaper forandrer ikke gener og er ikke overførbare. Fra møtet mellom den moderne genetikken og Darwin ble nydarwinismen født. Det er den mest allment aksepterte teori i dag.

Nydarwinismen er basert på de følgende hypoteser:

  • Fra en generasjon til den neste skjer det små tilfeldige genetiske mutasjoner.
  • Kampen for å overleve fører til en naturlig utvelgelse av «mutantene», som gjennom generasjonene medfører en evolusjon av artene på den måten at de blir maksimalt tilpasset til sine omgivelser.
   Som svar på dette vil neodarwinistene vise til at naturlig seleksjon slett ikke er tilfeldig, og gjør at slike beregninger er uinteressante (f.eks. Steigen, Naturen, 4, 1987, s. 134). Naturlig seleksjon (eller naturlig utvalg) vil si at de individer som er best tilpasset miljøet, vinner i konkurransen og overfører sine gode egenskaper til neste generasjon.
Men det evolusjonistene da overser er det som er nevnt ovenfor om genenes sammensetning. Hvis de ikke virker sammen, vil de være helt uten mening. Før alle genene er der samtidig, og i riktig rekkefølge, har de ingen fysiologisk virkning. Et eksempel kan kanskje klargjøre dette. «Det er omtrent som om en komponist skulle finne på å omskrive en del av en symfoni. Det ville ikke være tilstrekkelig å omskrive partituret for soloinstrumentene i forhold til hverandre, han må også ta hensyn til resten av orkesteret» (Gordon Taylor s «The great Evolution Mystery»). Hele orkesteret må fungere sammen. Hvis ikke blir det ikke musikk.
Tilsvarende i naturen, før alle genene for et organ er der, har de ikke noen virkning. Om en organisme har ett av de 30-40 nødvendige gener for en vingestruktur, vil den ikke ha noen fordel i kampen for tilværelsen. Fordelen er ikke der før alle genene er der, og vingestrukturen er et faktum. Den svenske zoologiprofessoren Søren Løvtrup sier det slik: «Nyskapende forandringer kan ikke skje ved oppsamling av mange små steg, og selv om de kan, ville ikke naturlig utvalg være noen hjelp, fordi mellomformene ikke er fordelaktige» («Darwinism: The Refutation of at Myth»).
Naturlig utvalg er ikke mulig før organene er ferdig dannet. Derfor vil ikke naturlig utvalg rokke ved beregningene som er referert ovenfor. En eventuell evolusjon etter neo-darwinistisk modell må stort sett ha foregått ved tilfeldighet, uten noe styring fra naturlig utvalg. Evolusjonens trøstesløse tall nevnt ovenfor er like trøstesløse om en tar naturlig utvalg med i betraktning! Polykondensasjonen kan ikke ha foregått ved tilfeldighet. Den må være styrt av noe eller noen. Mekanismen som neodarwinismen forfekter, naturlig utvalg, kan ikke styre polykondensasjonen. Eneste alternativ synes å være at polykondensasjonen er styrt av et intelligent vesen.
— Fra «Mikroevolusjon og makroevolusjon», en artikkel av dr. scient. Willy Fjeldskaar.
Det er viktig å skjelne mellom mikro- og makroevolusjon. Mikroevolusjon omfatter de tilpasninger organismer må gjøre når miljø og livsbetingelser endres. De aller fleste ganger vi møter ordet evolusjon i biologien, dreier det seg om slike forandringer som det ikke er noen uenighet om. Evnen til tilpasning ligger allerede i dyrets arvestoff — DNA — og fører til endring av arten — men altså ikke til at en ny art oppstår. Det kalles makroevolusjon — for eksempel at en fisk gir opphav til krypdyr. Hvis evolusjonslæren er sann, må den kunne gi vitenskapelige bevis og fakta for at makroevolusjon kan skje. Men det kan den ikke.
— Fra «Naturalistisk evolusjon er ateistisk», en kronikk av Kjell J. Tveter, professor emeritus, avisen Dagen onsdag 4. juni 2014, side 21.
Les videre

Teksten er fra seksjonen

EVOLUSJON