Guds tosidige natur – 3 2017-01-12T00:22:04+00:00

En detaljert forklaring av Prinsippene

Skapelsesprinsippene

1. Guds tosidige natur og den skapte verden

1.1. Guds tosidige natur – 3

Hva slags forhold har da den indre natur og den ytre form til hverandre? Den immaterielle, usynlige indre natur befinner seg på årsaksplan og i handlingssubjektposisjon [3] overfor sin ytre form, som derfor blir den synlige, materielle ytre virkning, som står i handlingsobjektposisjon [4] overfor den indre natur. Den indre natur og den ytre form har av den grunn et gjensidig forhold til hverandre der de står for henholdsvis det indre og det ytre, årsak og virkning, handlingssubjekt og -objekt samt det vertikale [5] og det horisontale [6].
La oss atter en gang bruke mennesket som et eksempel. Sinn og kropp tilsvarer som sagt henholdsvis indre natur og ytre form. Deres forhold dreier seg imidlertid om mer enn å ligne på hverandre. Kroppen beveger seg, eller holder seg i ro, i samsvar med sinnets direktiver. Av den grunn blir livet opprettholdt og våre mål realisert. Sinn og kropp har derfor et forhold til hverandre som også kan beskrives på flere måter, f.eks. som det indre og det ytre; årsak og virkning; handlingssubjekt og -objekt samt det vertikale og det horisontale.
På samme måte har også alle skapte ting (vesener), uansett hvor komplekse de måtte være, en usynlig, immateriell indre natur tilsvarende menneskesinnet og en synlig, konkret ytre form, som tilsvarer menneskekroppen. I forholdet mellom disse to aspektene ved alt det skapte inntar den indre natur handlingssubjektposisjonen og fungerer som årsak overfor den ytre form, som dermed blir styrt av den indre natur. Dette forholdet gjør at hver enkelt ting (hvert enkelt vesen) er i stand til å opprettholde en meningsfylt eksistens.
Også dyr har derfor noe som tilsvarer menneskesinnet, og som i forhold til kroppen er i handlingssubjektposisjon og fungerer som en årsak som er rettet mot en viss hensikt. På denne måten blir kroppens eksistens styrt i en retning der den individuelle hensikt blir realisert. Plantene har også en indre natur med en funksjon som tilsvarer den sinnet har for mennesket. Derfor fortsetter hver enkelt plante å fungere som en organisme.
Menneskesinnet gir hvert enkeltmenneske en tilbøyelighet til å ville inngå harmoniske forhold til sine medmennesker. På samme måte danner positive og negative ioner i fellesskap de forskjellige former for materie fordi hvert ion har en målrettet indre natur, som tar sikte på å danne molekylene materien består av. Elektroner i bane rundt en atomkjerne danner et atom fordi elementærpartiklenes indre natur har nettopp det som mål.
Ifølge moderne vitenskap består de forskjellige elementærpartiklene som danner atomet, av energi. For at denne energien skal kunne danne elementærpartikler, må den nødvendigvis ha en indre natur som gjør at energien blir styrt mot et slikt mål. La oss da gå et skritt videre. Da kommer vi nødvendigvis på sporet etter det vesen som er den første årsak til hele den skapte verden, selve årsaken til at denne energien, med sin indre natur og ytre form, eksisterer. Dette vesenet må som nettopp den første årsak til alle skapte vesener ha en indre natur og en ytre form som er handlingssubjekt overfor alle tings indre natur og ytre form. Vi kaller denne første årsak til den eksisterende verden Gud. Hans indre natur og ytre form, som begge er i handlingssubjekt-posisjon overfor skaperverket, kaller vi den opprinnelige indre natur og den opprinnelige ytre form.
Som Paulus nevnte kan vi ved å studere konkrete fellestrekk ved de forskjellige skapte ting, forstå at Gud eksisterer som handlingssubjekt overfor og den første årsak til hele den eksisterende verden. Innen Gud er aspektene opprinnelig indre natur og opprinnelig ytre form ved hans tosidige natur fullstendig i harmoni med hverandre.

Les videre

Fotnoter

[3]  Se også fotnote 4. I Enhetsprinsippene blir uttrykket handlingssubjekt brukt i betydningen «den person, det vesen, det element, den enhet eller ting som hovedsakelig har en initiativ-takende, retningsgivende, styrende, aktiv eller sentral funksjon (rolle) i et forhold». Det finnes selvsagt mange forskjellige slags forhold i et så mangfoldig univers. Som nevnt i fotnote 4, finnes det forhold der handlingssubjekt-posisjonen er midlertidig og forhold der den er permanent. For en mer detaljert forklaring anbefales å lese Essentials of Unification Thought, skrevet av dr. Sang-hun Lee, utgitt av Unification Thought Institute, Tokyo, Japan, 1992, s 51-57.

[4]  Som vil bli forklart i seksjon 2, eksisterer alle vesener og ting i forhold der de enten inntar en (handlings)subjekt- eller (handlings)objekt-posisjon. I Enhetsprinsippene blir uttrykket (handlings)objekt brukt i betydningen «den person, det vesen, det element, den enhet eller ting som hovedsakelig har en responderende, passiv, avhengig eller perifér funksjon (rolle) i et forhold». Dette kan være midlertidig, som i en vanlig konversasjon, der vi vekselsvis tar en ledende eller responderende posisjon, eller det kan være permanent som i forholdet mellom solen og planetene, der de sistnevnte alltid vil være perifére i forhold til solen.

[5]  I Enhetsprinsippene viser et vertikalt forhold til «et forhold mellom vesener på fundamentalt forskjellige nivåer eller i fundamentalt forskjellige posisjoner». Det blir derfor brukt for å beskrive forholdet mellom Gud og menneske, forholdet mellom foreldre og barn, eller forholdet mellom Messias og et vanlig menneske, for å nevne noen eksempler. Den indre natur i mennesket kan således sies å representere det vertikale i den forstand at det er gjennom vårt sinn vi forholder oss til Gud.

[6]  I Enhetsprinsippene viser et horisontalt forhold til «et forhold mellom ting eller vesener på noenlunde samme nivå eller med lignende posisjon», f.eks. sinn og kropp, mann og kone, brødre og søstre, venner, naboer, kolleger, osv. Menneskets ytre form, kroppen, kan således sies å representere det horisontale i den forstand at det hovedsakelig har et forhold til den indre natur. Både den indre natur og den ytre form er aspekter ved ett og samme vesen og kan således sies å ha et horisontalt forhold til hverandre.