Menneskets posisjon i universet 2017-02-25T22:16:43+00:00

Håndbok i Prinsippene (Nivå 4)

Skapelsesprinsippene

5. Den usynlige konkrete verden og den synlige konkrete verden med mennesket som sentrum

5.2. Menneskets posisjon i universet

    Hva er så menneskets forhold til disse to verdener? I 1. Mos 2,7 står det: «Og Herren Gud formet mannen av jord fra marken», som betyr at Gud skapte menneskets fysiske jeg fra de grunnleggende elementer i den materielle verden. At Gud «blåste livspust inn i hans nese» (1. Mos 2,7), betyr at Gud formet menneskets ånd av de grunnleggende elementer i den usynlige verden for å danne det som i Enhetsprinsippene kalles «det åndelige jeg».
    Mennesket, som består av et åndelig jeg og et fysisk jeg, har den følgende posisjon i universet:
For det første skapte Gud mennesket som en konkret syntese av de to verdener som utgjør universet, den usynlige og den synlige. Gud skapte universet først. Han skapte det basert på et mønster som består av forholdet mellom den indre natur og den ytre form i det ideelle menneske, som han planla å skape senere. Menneskets åndelige jeg er et mikrokosmos av den usynlige konkrete verden, og dets fysiske jeg er et mikrokosmos av den synlige konkrete verden. På denne måten skapte Gud mennesket som en konkret syntese av de to verdener. Dette er grunnen til at mennesket kalles et mikrokosmos.
For det annet skapte Gud mennesket til å styre over de to verdenene som utgjør universet (1. Mos 1,28; 1. Kor 6,3). For å si det på en annen måte, skapte Gud menneskets fysiske jeg fra de elementer som den fysiske verden består av, og ga oss herredømme over den fysiske verden gjennom våre fem fysiske sanser. På samme måte skapte Gud det åndelige jeg fra de elementer som utgjør den åndelige verden, og ga mennesket herredømme over den åndelige verden gjennom sine fem åndelige sanser. Mennesket var opprinnelig skapt med to sett av fem sanser, ett for det fysiske jeg og det andre for det åndelige jeg. Som et resultat av syndefallet ble våre fem åndelige sanser sløvet, og mennesket ble ute av stand til å oppfatte den åndelige verden. Den usynlige verden kan bare oppfattes av det åndelige sinn og den åndelige kroppen. De som har fått sine åndelige sanser åpnet ved hjelp av Guds nåde og et religiøst liv, kan erfare denne verden enten delvis eller fullstendig (Johannes’ åpenbaring, 2. Kor 12,2, forklarelsen på berget [Matt 17,2]).
For det tredje skapte Gud mennesket til å være midtpunkt for kommunikasjon og det harmoniske sentrum i skaperverket. Den åndelige verden og den fysiske verden kan ikke kommunisere direkte med hverandre. Når menneskets fysiske jeg og åndelige jeg blir ett gjennom gi-og-få, vil den fysiske verden og den åndelige verden kommunisere med hverandre gjennom mennesket.
Ut fra det som er blitt sagt ovenfor, kan vi oppsummere menneskets posisjon i skaperverket. Mennesket er skapt som en konkret syntese av den åndelige verden og den fysiske verden. Det ble skapt for å ha forvalteransvar over disse to verdenene og er også det harmoniske sentrum for disse to verdenene. På grunn av syndefallet mistet imidlertid skaperverket sitt overhode og sitt harmoniske sentrum. Derfor sier Rom 8,19-22:

«Alt som er skapt, venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herlighet […] for det skapte skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten og få del i den frihet som Guds barn skal eie i herligheten. Vi vet at alt som er skapt, stønner og lider som i fødselsveer helt til denne dag.»

Les videre