Home/Enhetsprinsippene/Håndbok i Prinsippene/Skapelsesprinsippene/Den universelle urkraft og gi-og-få-forhold
Den universelle urkraft og gi-og-få-forhold 2016-11-24T13:02:05+00:00

Håndbok i Prinsippene (Nivå 4)

Skapelsesprinsippene

2. Den universelle urkraft, gi-og-få-forhold og grunnlaget med fire posisjoner

2.2. Gi-og-få-forhold

2.2.1. Forholdet mellom den universelle urkraft og energien fra gi-og-få-forhold

    Energien fra gi-og-få-forhold blir skapt når den initierende og den responderende part har et godt gi-og-få-forhold til hverandre. Dette forholdet blir som sagt satt i gang av den universelle urkraft (opprinnelige energi), som derfor representerer årsak og det vertikale og står i handlingssubjektposisjon i forhold til energien fra gi-og-få. Den sistnevnte formen for energi representerer virkning og det horisontale og står i handlingsobjektposisjon. Den universelle urkraft har sin opprinnelse i Gud og er den kraft som Gud projiserer inn i alle vesener ved deres skapelse. Vi kan iaktta energien fra gi-og-få i forhold mellom og innen alle skapte ting. Det er denne energien som gjør at alle skapte ting kan eksistere, formere seg og være aktive.
Selv om den universelle urkraft er et grunnleggende element som alle ting har, har den sin opprinnelse i én årsak, Gud. Derfor er skaperverket harmonisk til tross for sitt mangfold av utallige forskjellige gi-og-få-forhold. Disse er alle startet av den universelle urkraft, og de skaper av den grunn en universell harmoni.
Gi-og-få-forhold blir med andre ord ledet av en felles målsetning gjennom den universelle urkraft. Gjennom sine gjensidige forhold, som er preget av å finne sted innen et stort sammenhengende hele, skaper gi-og-få den nødvendige energi for alle tings eksistens, formering og handling, fra de minste ting til de største.
Retningen til og målet for alle gi-og-få-forhold styres av den universelle urkraft. Gi-og-få-forhold eksisterer ikke bare for at handlingssubjekt og -objekt skal kunne oppfylle sin individuelle hensikt. Gi-og-få har også et høyere formål, nemlig at alle ting skal kunne forenes. Når initierende og den responderende part forenes, utvikler de seg til en større og høyere dimensjon. Den enkelte skapning eller enhet som dannes når initierende og responderende part forener seg på en fullkommen måte, streber så etter å opprette et gi-og-få-forhold til en tilsvarende skapning eller enhet på dette høyere planet. Ved at de blir ett i sitt gi-og-få-forhold, utvikler de seg til en enda høyere eller større enhet. Således er hensikten med alle ting både å opprettholde sin egen eksistens og å støtte helheten. Vi kan derfor si at universet er et enormt legeme, et sammenhengende hele, hvor alle deler har en tosidig hensikt. De to aspekter av skapelseshensikten griper over i hverandre og er i harmoni med hverandre. (Dette vil bli forklart nærmere i seksjon 3Skapelseshensikten.)

Les videre