Predestinasjon 2017-04-13T05:53:00+00:00

Håndbok i Prinsippene (Nivå 4)

6. kapittel – Predestinasjon

Det er ikke bare på det teoretiske plan læren om predestinasjon har skapt stor teologisk uenighet. Den har også vært årsak til stor forvirring på det praktiske område og ført til vidt forskjellige oppfatninger om hvordan troende bør leve sitt religiøse liv. I en videre forstand dreier predestinasjonsteorien seg om at alt som skjer, er ordnet og bestemt på forhånd i samsvar med Guds vilje for å oppfylle hans evige hensikt. I en snevrere forstand betyr doktrinen om predestinasjon at det er en direkte sammenheng mellom frelsesspørsmålet og Guds forutbestemmelse.
Mange tror at menneskets frelse eller fortapelse ikke avhenger av våre egne anstrengelser. De tror tvertimot at vår skjebne er fullstendig forutbestemt av Gud. Enten er vi blant de som er forutbestemt til å motta Guds gunst og nåde, eller vi tilhører dem som er født til fortapelse. Uten å måtte legge noen som helst betingelser [1] , og helt uavhengig av vår egen vilje, blir vi med andre ord spesielt utvalgt av den allvitende og allmektige Gud til å bli frelst eller ikke. I Det nye testamente la, som det åttende, niende og ellevte kapittel i Romerbrevet understreker, særlig Paulus grunnlaget for doktrinen om hva han kalte å være utvalgt. I disse kapitlene legger han vekt på frelse gjennom nåde og særlig en tro på å være kalt og utvalgt.
        Vi finner mange steder i Bibelen som ser ut til å bety at det er menneskets skjebne at våre seire eller tap, suksess eller nederlag, samt nasjoners og samfunns fremskritt eller tilbakeslag, er helt ut forutbestemt av Gud. På den andre siden kan vi også finne mange skriftsteder som er i strid med et slikt syn.
     I 1. Mos 2,17 ser vi at Gud, for å forhindre at de skulle falle, sa til de første mennesker at de ikke skulle «spise av frukten til godt og ondt». Vi kan ikke på noen måte si at menneskets fall skjedde fordi Gud hadde forutbestemt det. Syndefallet er tydeligvis et resultat av at mennesket selv ikke adlød Guds bud. Jesus sa: «For så høyt har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh 3,16). Ved å bruke ordene hver den viser Jesus at frelse er oppnåelig for alle, og at ingen derfor kan være forutbestemt til fortapelse. I Matteus 7,7 sier Jesus: «Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, blir det lukket opp for.» Dette viser klart at ingen av menneskets bedrifter kun er en følge av Guds forutbestemmelse, men at de åpenbart er påvirket av menneskets egne anstrengelser.
Hvis vi aksepterte den tradisjonelle teorien om predestinasjon, ville bønn, forkynnelse, veldedige gjerninger og alle våre anstrengelser være uten verdi for Gud og hans arbeid for å gjenoppreise verden. Alt vi gjorde, ville være fullstendig meningsløst og forgjeves. Alt som er forutbestemt av det absolutte vesen, Gud, blir også noe absolutt, som menneskets anstrengelser ikke kan forandre noe på. La oss nå se på forskjellige spørsmål angående predestinasjonslæren i lys av Enhetsprinsippene.

Les videre

Fotnoter:

1) Uttrykket å legge/opprette betingelser forekommer ofte i Enhetsprinsippene. Vi kan enten legge/opprette gode betingelser (skape gode vilkår) for at Gud skal kunne arbeide, eller legge/opprette dårlige betingelser (skape dårlige vilkår).  I 8. kapittel, Oversikt over gjenoppreisningsprinsippene, seksjon 2.2., blir det forklart hva slags betingelser er nødvendige for at gjenoppreisning skal kunne finne sted. Enhetsprinsippene forklarer at de betingelser som vi mennesker oppretter, er helt avgjørende for at Gud skal kunne gjenoppreise den falne verden.