Det substansielle fundamentet basert på Moses – 2 2016-11-24T13:01:49+00:00

Håndbok i Prinsippene (Nivå 4)

Mose rolle i Guds gjenoppreisningsarbeid

2. Guds arbeid for å realisere sin gjenoppreisningsplan basert på Moses

2.4. Hvordan folkets tredje forsøk på å «gjenoppreise» Kanaan forløp

2.4.2.1.  Det substansielle fundamentet basert på Moses – 2

Vi bør lære noe av feilen som Moses begikk. Både ved Refidim og Kadesj gjorde Moses flere identiske ting: Han gjorde som Gud sa og brakte fram vann. Han viste det troløse folket hvilken kraft Gud hadde. Han brukte staven til å slå på berget. Den eneste forskjellen var at han ved Kadesj slo to ganger på klippen. La oss se nærmere på grunnen til å slå bare én gang på klippen og hvorfor det var en synd å slå på den to ganger.
        I Bibelen er Kristus symbolisert med en hvit stein (Åp 2,17) og med en klippe (1. Kor 10,4). Siden Kristus kom som «livets tre» (Åp 22,14; se også 2. kapittel, Menneskets fall, seksjon 1.1.1.), representerer klippen også «livets tre». Derfor er det ikke bare «livets tre» i Edens hage (1. Mos 2,9), men også klippen, som symboliserer det som én dag skulle blitt realisert: den fullkomne Adam. I Edens hage slo Satan Adam og fikk ham til å falle, han som skulle ha blitt selve «klippen». Fordi Adam ikke ble «livets tre» (1. Mos 3,22-24), ble han heller ikke «klippen» som i evighet skulle ha gitt «livgivende, friskt vann» til sine etterkommere.
Derfor representerte den klippen som ikke ga vann før Moses slo på den med staven sin, den falne Adam. Gud ville bringe fram vann ved at Moses slo én gang på klippen, som representerte Adam, og som ikke ga vann. Dermed ville Gud, i samsvar med prinsippet om gjenoppreisning ved å gjøre godt igjen, opprette en betingelse for å kunne gjenoppreise Adam som en «klippe» som var i stand til å gi fra seg vann. Klippen som Moses skulle slå én gang på for å bringe fram livgivende, friskt vann, symboliserte derfor Jesus, som skulle komme som «livets tre», og som var i stand til å gi «livgivende, friskt vann» til det falne menneske.
Dermed ble Moses gitt tillatelse til å slå én gang på klippen som en betingelse for at den første, falne Adam skulle kunne bli gjenoppreist ved å gjøre godt igjen som den andre, fullkomne Adam, dvs. Jesus. I samsvar med Guds vilje hadde Moses slått én gang på klippen som ga fra seg vann. Fordi han handlet i sinne, slo han imidlertid enda en gang. Det utgjorde en handling som betydde at Jesus kunne bli rammet (angrepet), når han én dag ville komme som den «gjenoppreiste klippen» for å gi alle mennesker «livgivende, friskt vann å drikke» (1. Kor 10,4). At Moses, i sinne over israelittenes mangel på tro, slo to ganger på klippen, skapte med andre ord en betingelse for at Satan skulle kunne angripe den «konkrete inkarnasjonen av klippen», Jesus, direkte, når én dag Frelserens komme ville finne sted, hvis israelsfolket også da skulle falle i troløshet. Derfor var Mose handling en synd.
Gud ville at klippen skulle ha representert begynnelsen på folkets tredje forsøk på å «gjenoppreise» Kanaan. Guds plan for å lykkes med å komme i gang kunne imidlertid ikke bli realisert. I stedet for Moses ble det nå Josva som ledet den nye generasjonen inn i Kanaan. Han gjorde det med en uforanderlig tro og lojalitet, på grunnlag av det fundamentet for tabernaklet som han hadde opprettet gjennom sine førti dager med speiding.

Les videre