Home/Enhetsprinsippene/Håndbok i Prinsippene/Mose rolle/Det substansielle fundamentet basert på Moses – 1
Det substansielle fundamentet basert på Moses – 1 2017-01-11T19:49:20+00:00

Håndbok i Prinsippene (Nivå 4)

Mose rolle i Guds gjenoppreisningsarbeid

2. Guds arbeid for å realisere sin gjenoppreisningsplan basert på Moses

2.4. Hvordan folkets tredje forsøk på å «gjenoppreise» Kanaan forløp

2.4.2.1.  Det substansielle fundamentet basert på Moses – 1

Ettersom han var redd for at folket skulle miste sin tro, viste Gud det sin velvilje ved å gi det steintavlene med de ti bud, paktens ark og tabernaklet. Israelittene skulle ha aktet og æret disse med en absolutt tro, da de mottok dem ved Sinai-fjellet som et uttrykk for Guds velvilje, eller seinere da de gikk gjennom perioden med speiding. Da ville de ha blitt i stand til å gjenoppreise den situasjonen de befant seg i, da de begynte på sitt andre forsøk på å «gjenoppreise» Kanaan. De ville, med andre ord, ha gjenoppreist den posisjonen de hadde da de forlot Egypt, da de var forent med Moses, etter at Gud hadde vist dem sin velvilje gjennom de tre miraklene og de ti plagene.
Israelittene som fulgte Moses tilbake til Kadesj-Barnea etter den førti år lange godtgjørelsesperioden i ørkenen, skulle ha aktet og æret steintavlene, paktens ark og det ideal som tabernaklet representerte. Da ville folket kunne lykkes i å begynne ferden mot Kanaan-landet. Siden steintavlene representerte et mikrokosmos av paktens ark, og arken et mikrokosmos av tabernaklet, representerte steintavlene også et mikrokosmos av tabernaklet. Derfor kan tabernaklet eller paktens ark representeres ved steintavlene, eller ved klippen som var deres opphav.
Hvis vi tar Bibelen som utgangspunkt, forstår vi at klippen ved Kadesj-Barnea (4. Mos 20,8-11) var sentrum i den plan som Gud iverksatte for å komme i gang med folkets tredje forsøk på å «gjenoppreise» Kanaan. Israelittene murret i bitterhet mot Moses fordi de ikke hadde noe vann. Selv om Gud hadde sendt dem på en førti års vandring gjennom ørkenen, ville han gjenoppfriske deres tro, som de igjen holdt på å miste (4. Mos 20,4-5). Derfor instruerte Gud Moses hvordan han skulle få berget til å gi fra seg vann, slik at folket skulle kunne drikke (4. Mos 20,8). Fordi de klaget og skyldte på ham for at de ikke hadde vann, ble Moses rasende på dem. Han greide ikke å kontrollere sitt temperament og slo på klippen to ganger med staven sin (4. Mos 20,11). Da sa Gud til Moses og Aron: «Fordi dere ikke trodde på meg og ikke æret meg som den hellige for israelittenes øyne, derfor skal dere ikke få føre dette folket inn i det landet jeg har gitt dem» (4. Mos 20,12).
Moses skulle bare ha slått én gang på klippen, slik han hadde gjort tidligere ved Refidim [14] (2. Mos 17,6), men i sinne slo han nå to ganger. Resultatet ble at han ikke lyktes i å iverksette Guds plan, der klippen hadde den sentrale rolle. På toppen av alt dette fikk Moses heller ikke lov til å gå inn i det velsignede Kanaan-landet, selv om han kunne se ut over det (4. Mos 20,24; 4. Mos 27,12-14; 5. Mos 3,23-27).
To ganger hadde Moses fått vann til å strømme fram fra berget: først ved Horeb-fjellet i Refidim og nå i Kadesj-Barnea. Hva var det som gjorde at den ene gangen var så forskjellig fra den andre. Hvorfor refset Gud Moses den andre gangen? Hvorfor tillot ikke Gud det Moses aller helst ville: å gå inn i Kanaan-landet? Hvor sterkt må ikke Moses ha ønsket å gå inn i det etterlengtede Kanaan-landet etter å ha arbeidet så hengivent nettopp med dette mål for øyet, og etter å ha viet hele sitt liv for å lede sitt troløse folk? Vi leser i 5. Mosebok hvordan han ba inderlig til Gud: «La meg nå få komme over og se det gode landet på den andre siden av Jordan, dette vakre fjell-landet og Libanon» (5. Mos 3,25). Men Gud var urokkelig: «Tal ikke mer til meg om dette!» (5. Mos 3,26). Selv om Moses hadde nådd Jordanelven, kunne han ikke krysse den på grunn av sitt feiltrinn da han brakte vann fram fra klippen. Moses døde på Pisga-fjellet i Moabs land [15] uten å sette fot i Kanaan.

Les videre

Fotnoter:

14)  Refidim, israelittenes siste stoppested før de nådde Sinai-fjellet, ligger i den sør-vestlige delen av Sinai-halvøya.

15)  Moab var Lots sønn (1. Mos 19,30-37). Hoveddelen av Moab-landet var et platå øst for Dødehavet.