////Å fullføre Guds frelsesarbeid betyr å gjenopprette skapelseshensikten
Å fullføre Guds frelsesarbeid betyr å gjenopprette skapelseshensikten 2017-04-04T20:39:35+00:00

Håndbok i Prinsippene (Nivå 4)

Messias’ komme og hensikten med Det annet komme

2. Å fullføre Guds frelsesarbeid betyr å gjenopprette skapelseshensikten

Hva slags menneske er et gjenoppreist, ideelt individ, som konkret har oppfylt Guds første velsignelse? Forholdet mellom Gud og et menneske med en fullkommen karakter kan sammenlignes med forholdet mellom sinn og kropp. Kroppen er en bolig for sinnet, og kroppen handler i overensstemmelse med sinnets direktiver. På samme måte føler Gud seg hjemme i sinnet til et fullkomment menneske. Det er grunnen til at hver enkelt av oss til slutt skal bli et Guds «tempel». Vi vil da tjene, leve i samsvar med og vise omsorg for Gud, som blir sentrum for våre tanker og handlinger, ja sentrum for våre liv. Et fullkomment menneske oppnår en ideell enhet med Gud på samme måte som dets kropp og sinn blir fullstendig forent. Dette blir uttrykt i 1. Kor 3,16: «Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?» Joh 14,20 sier: «Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere.»
Hvis Adam og Eva var blitt slike fullkomne mennesker mens de var i Edens hage, ville de da ha trengt å be og leve et religiøst liv? Ville de da ha lengtet etter en frelser? Hvorfor ville de ha behøvd å be hvis de levde med Gud på samme måte som man tjener, viser omsorg for og elsker sin far? Gud ville ha gitt svar på ethvert spørsmål de stilte, og de ville hatt direkte kommunikasjon med Gud fra morgen til kveld.
Det falne menneske kom helt bort fra Gud og må kjempe en desperat kamp og søke med intens tro for å finne og oppleve Gud. Hvorfor skulle derimot fullkomne mennesker behøve å gå gjennom religiøse seremonier og ritualer når de hele tiden lever med Gud og tjener og viser omsorg for ham på en personlig måte som et Guds «tempel»? Kirkebygninger, bibler, prekener, vekkelsesmøter og nattlige bønnemøter ville aldri ha eksistert hvis syndefallet ikke hadde skjedd i Edens hage. Livet ville kun ha handlet om godhet hvis mennesket alltid hadde levd for Gud og gjort alt sentrert om ham og dermed blitt en inkarnasjon av det gode. Det er bare når man er falt i vannet og er i ferd med å drukne, at man trenger en livredder. Fullkomne mennesker uten synd trenger heller ikke en frelser for å frelse dem fra synd.
Hvis mennesket hadde opprettet en idealfamilie og oppfylt Guds andre velsignelse, hva slags familie ville vi da ha fått? Hvis Adam og Eva hadde oppnådd å bli et godt ektepar, fått gode barn og skapt en familie, så ville denne familien ha blitt det syndfrie opphavet som etter hvert ville ha blitt til stamme, samfunn, nasjon og en verden helt uten synd. Slik ville et ideelt samfunn og en ideell verden blitt skapt. Dette ville ha vært Guds rike, som kan beskrives som en stor familie, sentrert om et sant foreldrepar [1] . De ville fått generasjon etter generasjon av etterkommere, som ville ha opprettet en blomstrende sivilisasjon på det indre og det ytre plan. Guds frelsesplan har som mål å utvikle fullkomne mennesker, som realiserer Guds tre store velsignelser, og som således oppretter Guds rike.
Med en slik frelseshensikt sendte Gud sin enbårne sønn Jesus som Messias til denne verden. Fordi Messias står foran Gud som det opprinnelige (første) ideelle individ, må han oppfylle Guds hensikt med å skape. Det vil si at han må opprette en idealfamilie fylt av Guds kjærlighet. Han kommer også for å opprette en ideell nasjon og en ideell verden, med andre ord for å realisere Guds rike her på jorden.

Les videre

Fotnoter:

1) Som forklart i 1. kapittel, Skapelsesprinsippene, seksjon 3.3., henviser uttrykkene sant foreldrepar eller Sanne foreldre til et par som er blitt foreldre etter først å ha oppfylt den første velsignelsen som Gud ga til mennesket, dvs. etter først å ha oppnådd en individuell fullkommenhet. Gud skapte oss mennesker for å oppfylle den første velsignelsen før vi tar fatt på den andre, som er å bli mange (1. Mos 1,28).