Home/Enhetsprinsippene/Håndbok i Prinsippene/Gjenoppreisningsprinsippene/Det falne menneske er opphav til både godhet og ondskap
Det falne menneske er opphav til både godhet og ondskap 2017-04-13T11:42:21+00:00

Håndbok i Prinsippene (Nivå 4)

Oversikt over gjenoppreisningsprinsippene

1. Guds gjenoppreisningsarbeid opp gjennom historien

1.1. Det falne menneske er opphav til både godhet og ondskap

     Mennesket er skapt for å oppfylle Guds hensikt med å skape og bli et «tempel» for Gud, hvor Guds ånd kan bo (1. Kor 3,16). Et slikt individ får en guddommelig natur og blir ett med Gud (Joh 14,20). Det blir til et menneske som blir fullkomment, som vår himmelske Far er fullkommen (Matt 5,48) [1] . Gud kan ikke annet enn alltid å være sentrum i et slikt individs tanker, liv og handlinger. Da ville menneskets personlige livshistorie bare være god. Familier, nasjoner og den verden som består av sånne enkeltmennesker, måtte også nødvendigvis bare få en god historie. Hvis nå menneskehetens historie var blitt en ideell historie, slik Gud hadde tenkt seg, da ville den kunne beskrives med ett ord: godhet.
      På grunn av syndefallet ble mennesket ikke Guds «tempel». Tvert om ble det et tilholdssted for Satan. Ved å bli ett med Satan, fikk mennesket en ond natur i stedet for en guddommelig natur. Satan styrer det falne menneskes tanker, liv og handlinger. Av den grunn er Satan «denne verdens fyrste» (Joh 12,31) og «denne verdens gud» (2. Kor 4,4). Derfor er det falne menneskes historie ond. Familier, nasjoner og den verden som består av slike falne individer, kunne umulig få noe annet enn en ond historie. Menneskehetens historie begynte med synd og ondskap og har også fortsatt med det helt fram til vår tid.

      Som allerede klargjort i 2. kapittel, Menneskets fall, falt mennesket i vekstperioden, mens det var i ferd med å vokse til en fullkommen modenhet og til å bli et levende uttrykk for Guds skapelsesideal. Resultatet ble at det falne menneske fikk både en god og en ond natur og ble opphavet til både godt og ondt. Som tidligere nevnt hadde Adam vokst til et visst nivå sentrert om Gud. Han hadde derfor en god natur, som lignet Gud, selv om den ikke var fullt utviklet. På den annen side hadde han i tillegg også utviklet en ond natur på grunn av den onde påvirkningen fra den falne erkeengelen. Den onde arven han fikk fra Lucifer, var arvesynden.
Graden av godhet og graden av ondskap er imidlertid ikke utviklet i like høy grad i det falne menneske. Den onde naturen har sider som er høyt utviklet, og som har båret rikelig med frukt. Disse er derfor alltid lette å aktivere og uttrykke. Menneskets gode natur er imidlertid ufullkommen og lite utviklet. Uten at man stimulerer og styrker den gjennom bevisste anstrengelser, er det vanskelig for vår gode natur å bære frukt.

Les videre

Fotnoter:

1)  I Det Norske Bibelselskaps reviderte utgave av 1930 står det: «Derfor skal I være fullkomne, likesom eders himmelske Fader er fullkommen.»  I 2011-oversettelsen står det: «Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen.» Disse versjonene av Matt 5,48 korresponderer helt med den koreanske bibeloversettelsen som Enhetsprinsippene henviser til.  De fleste engelsk-språklige bibelutgaver bruker også oversettelser som er nær opp til 1930-utgaven.  I The King James Version står det: «Be ye therefore perfect, even as your Father which is in heaven is perfect.»  I Revised Standard Version leser vi: «You, therefore, must be perfect, as your heavenly Father is perfect.»