Den sentrale og den perifére historie 2017-04-14T06:04:53+00:00

Håndbok i Prinsippene (Nivå 4)

Oversikt over gjenoppreisningsprinsippene

2. Prinsippene som  gjenoppreisning er basert på

2.4. Den sentrale og den perifére historie i Guds gjenoppreisningsarbeid

     Selv om Gud holder en utstrakt hånd ut til alle verdens folk, og arbeider for å frelse og gjenoppreise alle, så bruker ikke Gud de samme metoder overfor alle folk og nasjoner, som har forskjellige tradisjoner, forskjellig historisk og kulturell bakgrunn samt forskjellige leveforhold og betingelser. Derfor tar Gud i bruk forskjellige fremgangsmåter i sitt arbeid. Gud gjennomfører først en mønsterplan for gjenoppreisning gjennom et sentralt folk, og deretter perifére planer for gjenoppreisning gjennom forskjellige andre folk og nasjoner. Til slutt iverksetter Gud en frelsesplan hvor hele menneskeheten får høste fordelene ved frelse ved at de blir ett med den sentrale historie gjennom «innpodning» [12].
Hvis vi tar for oss Det gamle testamente, ser vi at Gud måtte gå gjennom mange vansker før han kunne opprette et sentralt folk. Etter at han hadde etablert jødefolket med denne oppgaven, ser det kanskje ut til at han bare arbeidet for å frelse jødefolket og ingen andre. Det er sant at jødefolket fikk en streng trening av Gud, men til gjengjeld viste han dem en spesiell nåde, som vi ikke kan finne noe eksempel på blant andre folk.
Jesus omtalte imidlertid ikke Gud bare som jødenes Gud, men som alle folkeslags Gud. Det ser vi tydelig i Johannes 3,16: «For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (kursiv tilføyet). Det betyr at alle mennesker, også de som hører til en eller annen perifér historisk utvikling, kan bli knyttet til Guds sentrale frelsesplan. Vi kan forstå at Gud, i tillegg til sin sentrale gjenoppreisningsplan, også har utviklet underordnede planer for gjenoppreisning, selv om han først og fremst har trent og oppdratt individer, familier, folk og nasjoner med ansvar for Guds mønsterplan for gjenoppreisning, slik det er uttrykt i Bibelen [13], og selv om Gud i tillegg også ønsker og håper at han skal få de samme individer, familier, folk og nasjoner til en dag å treffe og slutte seg til Messias.
Døperen Johannes sa om de av jødefolket som ikke hadde noen oppriktig tro, og som var stolte over å være «det eneste folk utvalgt av Gud»: «Og tro ikke at dere kan si: Vi har Abraham til far. For jeg sier dere: Gud kan oppreise barn for Abraham av disse steinene!» (Matt 3,9). Slik uttrykte han at Gud ønsker å nå alle mennesker med sin frelse.
Den sentrale frelsesplan som Gud har fulgt for å forberede et grunnlag for å motta Messias, vises klart i Det gamle testamente. Planen med Guds gjenoppreisningsarbeid hadde helt i begynnelsen lidd et tilbakeslag i Adams familie, idet Kain slo ihjel Abel. Ti generasjoner senere ble Noahs familie en del av Guds plan, men på grunn av Noahs andre sønn, Kam, sitt feiltrinn og mangel på tro ble et grunnlag for Messias på familieplan ikke opprettet før i Abraham og Jakob sin familie, noe som vil bli beskrevet i detalj senere [14]. Derfor begynte opprettelsen av det utvalgte israelsfolket fra Jakobs familie.
Guds plan med sitt arbeid med israelittene var å forberede et åndelig fundament som Messias skulle kunne komme på. Gud arbeidet for å få dem til å opprette et nasjonalt grunnlag for Messias. Slik det allerede ble forklart i detalj i 4. kapittel, Messias’ komme og hensikten med Det annet komme, feilet jødefolket i å etablere et slikt fundament. De begikk den historiske feil ikke å tro på Messias.
      Jesus lovet en gjenkomst. Dermed måtte et grunnlag forberedes for at Messias skulle kunne komme tilbake til jorden. Gjennom kristendommens to tusen år lange historie etter Jesus kan vi få innsikt i den plan Gud har fulgt for å opprette et fundament på verdensplan for Messias’ annet komme. Derfor er jødefolkets historie før Jesus’ komme og kristendommens historie etter hans tid hovedkildene som viser den gjenoppreisningsplan Gud har arbeidet for å realisere opp gjennom historien.
Når vi ser på historien på denne måten, forstår vi betydningen av jødefolkets historie, som ble så grundig nedtegnet i Det gamle testamente. Det er ikke bare historien til et bestemt folk, men en historisk modell som viser hvordan Gud har arbeidet for å bringe frelse. Både jødefolkets historie, sentrert om jødedommen, og Vestens historie, sentrert om kristendommen, viser på en helt konkret måte sporene etter Guds arbeid. Av den grunn kan vi forstå at, forbausende nok, har begge disse historiske periodene fulgt det samme mønstret. Gjennom dette mønstret kan vi også få innsikt i hvordan Gud vil arbeide i fremtiden.
      La oss nå se på de forskjellige sider ved utviklingen av Guds gjenoppreisningsarbeid. Religion gir veiledning for menneskets ånd (sjel). Hensikten er å gjenoppreise mennesket. Derfor er den religiøse historie den sentrale historie i den frelsesplan Gud har fulgt. Blant andre former for historie kan vi f.eks. nevne politisk historie, økonomisk historie, vitenskapshistorie og samfunnshistorie. Den utvikling disse beskriver, har å gjøre med gjenoppreisningen av menneskets leveforhold. Derfor kan vi betrakte dem som perifére former for historie.
      Guds hensikt med å skape er de tre velsignelser. Den første av dem består i at mennesket oppnår en individuell fullkommenhet. Den andre dreier seg om å opprette ideelle familier og en ideell verden. Den tredje velsignelsen har med utvikling av menneskets leveforhold å gjøre. Hovedmålet med Guds gjenoppreisningsarbeid er derfor ikke å gjenoppreise menneskets samfunnssystem, sosiale institusjoner og leveforhold. Det viktigste målet er gjenoppreisningen av selve mennesket. Av den grunn ser vi at den religiøse historie er den sentrale modellhistorie blant de forskjellige sidene ved utviklingen av arbeidet for å realisere Guds frelsesplan, og at det dessuten finnes andre perifére former for historie.

Les videre

Fotnoter:

12)  Som allerede forklart i 2. kapittel, Menneskets fall, seksjon 1.1.1., Livets tre, mistet Adams liv sin gudgitte (opprinnelige) hensikt, og han ble et falskt «livstre». Av den grunn fikk han etterkommere som også var falske «livstrær». Et sant «livstre» må derfor komme og opprette Guds rike på jorden ved at hele menneskeheten gjennom en «innpodningsprosess» blir en «hage» med «livstrær». Gud sender Messias som et sant «livstre» for å gi «podekvist» til det falne menneske, som er et falskt «livstre». I Det Norske Bibelselskaps Forlags reviderte oversettelse av 1930 er Paulus inne på noe av det samme: «Om nu allikevel nogen av grenene blev avbrutt, og du som var en vill oljekvist, blev innpodet iblandt dem og fikk del med dem i oljetreets rot og fedme» (Rom 11,17). 2011-utgaven har denne versjonen: «Noen av greinene er nå brukket av, og du som var en vill oljekvist, er blitt podet inn blant greinene og har fått sevje fra roten sammen med dem.» I Revised Standard Version står det: «But if some of the branches were broken off, and you, a wild olive shoot, were grafted in their place to share the richness of the olive tree». The Jerusalem Bible uttrykker dette slik: «No doubt some of the branches have been cut off, and, like shoots of wild olive, you have been grafted among the rest to share with them the rich sap provided by the olive tree itself». En korrekt forståelse av denne innpodningsprosessen må være at det ikke er det sanne oljetreet som beskjæres og blir gitt en podekvist. Tvert imot er det de falske oljetrærne som må beskjæres. Vi kan da bli sanne «oljetrær» ved at vi blir gitt «podekvist» fra det sanne «oljetreet».

13)  Det gamle testamente er først og fremst historien om Guds forhold til det utvalgte folket i den tidsalderen.

14)  Se 11. kapittel, Abrahams familie og Guds gjenoppreisningsarbeid.