Home/Enhetsprinsippene/Håndbok i Prinsippene/Forberedelsesperioden/Utviklingen av moderne politiske systemer
Utviklingen av moderne politiske systemer 2017-03-08T15:38:24+00:00

Håndbok i Prinsippene (Nivå 4)

Forberedelsesperioden for Messias’ annet komme

3. Modningsperioden for politisk struktur, økonomi og tenkning

3.1.  Utviklingen av moderne politiske systemer

Politisk makt, som hadde vært desentralisert under de lokale feudalherrene i middelalderen, ble sentralisert av de eneveldige kongene i Europa på midten av 1600-tallet [32]. Slutten av 1700-tallet var en overgangsperiode med store samfunnsforandringer. Eneveldet (det absolutte monarki) ble avskaffet. I stedet oppsto to former for demokrati: en kain-type demokrati basert på et kain-type livssyn og et abel-type demokrati basert på et abel-type livssyn.
Kain-type demokratier ble opprettet gjennom en kamp på det ytre plan, der man tok i bruk vold, noe den franske revolusjonen [33] var et typisk eksempel på. Slike former for demokrati utviklet seg på grunn av opplysningstidens tenkning, som hadde som mål å realisere frihet, likhet og brorskap [34]. Abel-type demokratier, derimot, ble opprettet basert på seire på det indre plan og seire for forkjemperne for religiøs frihet. Det var flere eksempler på dette: demokratiene i England, USA og flere andre land. Dette forklarer hvorfor revolusjonene i England [35] og USA [36] fikk en mer human form. Ut fra disse to typene demokrati utviklet henholdsvis den kommunistiske og den demokratiske verden seg.
Som forklart i Skapelsesprinsippene ble den skapte verden skapt med strukturen til det fullkomne menneske som mønster (norm). Gud må likeledes ha planlagt ideelle samfunn, som består av fullkomne mennesker, og som skulle ligne på strukturen og funksjonene til et fullkomment menneske. På samme måte som samtlige organer og celler i menneskekroppen fungerer i samsvar med hjernens direktiver, skulle samtlige institusjoner og mennesker i et ideelt samfunn fungere og eksistere i samsvar med Guds vilje. Ingen del av menneskekroppen forkaster hjernens direktiver. Det burde likeledes heller ikke være vanskelig for oss mennesker å leve i samsvar med Guds vilje på en helt naturlig måte. På samme måte som hjernens impulser formidles til alle deler av kroppen gjennom sentralnervesystemet og det perifére nervesystemet, vil Guds retningslinjer nå ut til alle deler av samfunnet gjennom Messias, som kommer som en Sann far, og hans disipler (de som følger ham).
Oppgaven som et lands politiske system utfører for vedkommende land, kan sammenlignes med den oppgaven nervesystemet har innen menneskekroppen. I et ideelt samfunn vil forholdet mellom den lovgivende, dømmende og utøvende makt [37] tilsvare harmonien mellom åndedrettssystemet, kretsløpet og fordøyelsessystemet. Disse tre systemene fungerer i harmoni med hverandre fordi de følger alle hjernens direktiver. I et ideelt samfunn vil likeledes harmoni skapes mellom den lovgivende, dømmende og utøvende makt når disse underordner seg Guds og Messias’ vilje.
La oss nå se nærmere på hvordan det politiske system i Vest-Europa har utviklet seg i grove trekk. I lengre tid kontrollerte kongene alle maktfunksjonene: den lovgivende, den dømmende og den utøvende. Etter den franske revolusjonen ble imidlertid disse tre maktene atskilt. Den nye politiske struktur sikret et grunnlag for politiske aktiviteter. Dermed oppnådde man noe som, på det ytre plan, begynte å ligne på det politiske system i et ideelt samfunn. Vår tids politiske system har med andre ord nådd et stadium der det på det ytre plan ligner menneskets struktur. De politiske ledere kjenner imidlertid ikke Gud og er heller ikke i stand til å utføre hans vilje. Dermed kan systemet umulig fungere slik Gud opprinnelig hadde planlagt. Derfor må Messias komme og lære menneskeheten Guds vilje og vise hvordan vi kan bli inkarnasjoner av Guds vilje.

Les videre

Fotnoter:

32)  Eneveldet var en styreform med en ekstrem konsentrasjon av makt hos én person. Denne herskerens makt var ikke innskrenket av andre politiske organer. Ludvig XIV (Solkongen) av Frankrike, konge fra 1643-1715, uttrykte dette i sitt berømte: «L’état, c’est moi» (Staten, det er jeg). Ludvig hevdet at han hadde fått makten til å styre direkte fra Gud. På 1600- og 1700-tallet hadde de fleste europeiske land enevelde.

33)  Den franske revolusjonen betegner de store forandringene det franske samfunn gikk gjennom fra 1789-99. Dyre kriger, et overdådig hoffliv, tunge skatter, en serie med uår samt kritikk av eneveldet fra opplysningstidens ledende tenkere, Voltaire, Montesquieu og Rousseau, dannet bakgrunnen til revolusjonen. Rousseau kritiserte eneveldet og uretten i det franske samfunn. Han hevdet at folk hadde rett til å gjøre opprør. Montesquieu ville innføre en fordeling av politisk makt på flere organer (se fotnote 37). Revolusjonen begynte som en konflikt mellom konge og adel. De mest innflytelsesrike i den såkalte tredjestanden (kjøpmenn, bankmenn, advokater, forfattere, butikkeiere, håndverkere og bønder) fikk imidlertid snart gjennomført at tredjestanden utgjorde den eneste lovlige nasjonalforsamling. Bastillen, en gammel festning i Paris, et symbol på det upopulære eneveldet, ble stormet 14. juli 1789. Opprøret i Paris spredte seg raskt, og bøndene gjorde opprør mot godseierne. Høsten 1789 ble den franske menneskerettighetserklæringen vedtatt. I den første fasen av revolusjonen fikk de rikeste innen tredjestanden stemmerett. Konge og adel fikk mindre makt. De geistlige aksepterte imidlertid ikke det nye systemet. De lavere klasser hadde dessuten oppnådd lite. Derfor fantes det flere grupper som ville føre revolusjonen videre. Frankrike fikk ny grunnlov i 1791. Under krigen mot Østerrike, som startet våren 1792, gjorde folket i Paris opprør mot høye priser og mangel på mat. Revolusjonen ble nå ført i en radikal retning. Danton, Robespierre og Marat ble revolusjonens ledere. Alle menn fikk stemmerett. Kongen (Ludvig XVI) ble anklaget for høyforræderi og henrettet 21. januar 1793. Dronningen led samme skjebne. Mange gjorde nå opprør mot revolusjonen. Dens ledere begynte derfor en intens jakt på dens fiender. De radikale jakobinerne gjennomførte terroren, som varte omtrent ett år fra juli 1793. Et diktatorisk styre ble opprettet. Revolusjonsdomstoler dømte virkelige og antatte politiske motstandere til døden. Massehenrettelser fulgte. I alt døde omtrent 20.000 mennesker. I 1794 fikk den såkalte Velferdskomitéen (Comité du salut public), det utøvende organ for den franske nasjonalforsamling under revolusjonen, diktatorisk makt. Velferdskomitéen fungerte som landets egentlige regjering fra april 1793 – oktober 1795. Turen kom imidlertid også til slutt til de revolusjonære lederne: Marat ble myrdet; Danton og hans tilhengere ble henrettet; Robespierre led samme skjebne. Etter disse henrettelsene kom de rikeste fra tredjestanden til makten. Reformer som var blitt satt ut i livet under reformasjonen, ble nå satt til side. Bare de rikeste fikk stemmerett. I alt kaoset som oppsto ble det til slutt nødvendig med en sterk mann som kunne rydde opp. Det fikk Frankrike da Napoleon Bonaparte tok makten ved et statskupp i 1799.

34)  Frihet, likhet og brorskap var den franske revolusjonens berømte slagord.

35)  The Glorious Revolution («den ærerike revolusjonen») i 1688, også kalt the Bloodless Revolution, førte til at parlamentarismen ble befestet i England. Misnøye med Jakob (James) II’s pro-katolske og eneveldige holdning gjorde at Vilhelm (William) av Oranien, gift med Jakobs eldste datter Maria, (Mary), ble invitert til å erstatte Jakob på tronen. Jakob fikk panikk og flyktet til Frankrike da Vilhelm landet i England med sine menn. Vilhelm og Maria ble så valgt som regenter. I 1689 ble folkets og parlamentets rettigheter fastslått gjennom Bill of Rights. Dette gjorde slutt på en langvarig kamp mellom konge og parlament.

36)  Den amerikanske revolusjonen, 1775-83, også kalt den nordamerikanske frigjøringskrigen, førte til at de tretten britiske koloniene på den nordamerikanske østkysten ble uavhengige av Storbritannia og ble en selvstendig stat, USA. Under krigen, i 1776, hadde koloniene allerede erklært sin selvstendighet som Amerikas Forente Stater (USA). Ved freden i Paris i 1783 anerkjente britene de tretten statenes uavhengighet. USA fikk da landet øst for Mississippi.

37)  I 1748 introduserte Charles-Louis de Montesquieu (1689-1755), fransk filosof og forfatter, sitt maktfordelingsprinsipp i L’Esprit des Lois (Lovenes ånd). Han hevdet at den politiske makt må fordeles på tre uavhengige institusjoner: en lovgivende (folkevalgt), en utøvende (konge eller regjering) og en dømmende (domstolene). Montesquieu var av den oppfatning at «den som har makt, er tilbøyelig til å misbruke den». En slik fordeling av statsmakten ville nettopp forhindre maktmisbruk. Hvert ledd skulle kontrollere de andre to. Hans maktfordelingsprinsipp har hatt stor innflytelse på politisk tenkning i vestlige land. Montesquieus idéer påvirket både den amerikanske og den franske forfatning.