Kain-type livssynet 2017-03-08T00:00:28+00:00

Håndbok i Prinsippene (Nivå 4)

Forberedelsesperioden for Messias’ annet komme

2. Perioden med konflikt mellom religion og tenkning

2.1.  Kain-type livssynet

Menneskets opprinnelige naturs streben på det ytre plan førte til at et kain-type livssyn begynte å utvikle seg. Å finne tilbake til Gud eller å leve et selvoppofrende religiøst liv ble ikke betraktet som særlig verdifullt ifølge denne typen livssyn. Alt ble vurdert med naturen og mennesket som målestokk. Denne utviklingstendensen fikk vind i seilene (ble enda mer toneangivende) på grunn av motstanden mot middelalderens livssyn. I middelalderen ble menneskets kropp og den materielle verden sett på som noe meget lavtstående. Menneskene fryktet Gud og underkastet seg religiøse ledere, selv om dette gikk imot deres egen fornuft.
På denne måten utviklet det seg et livssyn som ikke var basert på tradisjonelle, allerede foreliggende ideer. Det tok utgangspunkt i menneskets tenkeevne og egne erfaringer og brukte fornuft og logikk for å vurdere livet og naturen. Dette livssynet baserte sin analyse av livet og naturen på erfaringmessige kjensgjerninger.
Rasjonalister som Descartes [10] og empirister som Locke [11] forkastet tendensen til å betrakte Gud som alle tings årsak og målestokk. De forsøkte å komme fram til sannheten bare ved hjelp av egen fornuft, observasjon og erfaring. Rasjonalismen [12] tok ikke hensyn til historie eller tradisjon og verdsatte bare evnen til å tenke. Empirismen [13] derimot var basert utelukkende på menneskets fem sanser, eksperimenter og observasjon. Den forkastet enhver på forhånd gitt (a priori) idé. Både rasjonalismen og empirismen hadde en negativ holdning til undre, visjoner og åpenbaringer. Jo mer disse to filosofiske retningene la vekt på et liv basert på fornuft og realisme, jo mer atskilte de natur og menneske fra Gud.
På 1700-tallet utviklet kain-type livssynet seg til det vi kaller opplysningstidens tenkning. Da ble eksisterende tradisjoner vraket. Alle aspekter ved livet ble vurdert ut fra fornuft og realisme. Derfor forkastet opplysningstidens tenkning fullstendig fenomener som virket ulogiske, fornuftsstridige eller uvirkelige. En virkelighetsoppfatning basert på fornuft og logikk var det eneste man la vekt på. På denne måten gjorde ikke mennesket seg bare uavhengig av Gud, men gikk langt videre og forkastet Gud.
På grunn av påvirkning av dette kain-type livssynet ble deismen [14] til. Deismen betraktet Gud som en upersonlig, nøytral skaper, som ikke har noe med menneskehetens historie å gjøre. Deistene utviklet en teologi som var fullstendig basert på fornuft. Mennesket fikk sin moralske målestokk fra naturen. Åpenbaringer fra Gud og mirakler ble sett på som unyttige.
Videre ble grunnlaget for kommunismen lagt gjennom tenkere som David Friedrich Strauss [15], Ludwig Andreas Feuerbach [16] og andre venstre-hegelianere [17] samt franske sosialistiske filosofer [18]. Påvirket av en slik tenkning ble Karl Marx [19] og Friedrich Engels [20] talsmenn for dialektisk materialisme [21]. Kommunismen kan betraktes som en syntese av ateisme og materialisme, og er den siste (endelige) gudsfornektende ideologi.

Les videre

Fotnoter:

10)  René Descartes (1596-1650), fransk filosof som regnes som grunnleggeren av nyere filosofi. Han ble kjent for sin «metodiske tvil». Alt kan betviles (prøves kritisk), unntatt at man tviler. Dette er uttrykt i Descartes’ berømte setning «Cogito, ergo sum» (Jeg tenker, altså er jeg til). Han så på dette fundamentale prinsippet som noe som ikke kunne rokkes av noen tvil, og noe som beviste hans egen eksistens som et tenkende vesen. Descartes utviklet også et bevis for Guds eksistens: Gud er fullkommen; et fullkomment vesen kan ikke mangle eksistens. Descartes forklarte forholdet mellom menneskets ånd og kropp som et Guds under.

11)  John Locke (1632-1704), britisk filosof og empirismens grunnlegger. Han hevdet at vi får alle våre idéer fra erfaringer, som kommer fra to kilder: sansning og refleksjon. Menneskets bevissthet er ved fødselen som et ubeskrevet blad, tabula rasa. Locke var en talsmann for et moderne, liberalt demokrati, basert på toleranse, åndsfrihet og ytringsfrihet. Hans idéer påvirket utformingen av den amerikanske grunnloven. Lockes religionsfilosofi var preget av deisme.

12)  Rasjonalismen er en filosofisk retning som bare ser på fornuft og tenkning, ikke sansene, som kilder til kunnskap.

13)  Noen av de viktigste filosofer innen empirismen er John Locke (1632-1704), George Berkeley (1685-1753) og David Hume (1711-76). Empirismen på 1600- og 1700-tallet var en reaksjon mot datidens ledende filosofiske retning i Europa, rasjonalismen.

14)  Deismen var en religionsfilosofisk retning som hovedsakelig var utbredt på 1700-tallet. Den begynte i Storbritannia. Edward Herbert of Cherbury regnes som deismens grunnlegger. John Toland, Matthew Tindal og Anthony Collins var andre viktige britiske deister. Deismen påvirket religiøs og filosofisk tenkning i Frankrike, Tyskland og USA. I Frankrike var Francois-Marie Arouet, alias Voltaire, (1694-1778) og Jean-Jacques Rousseau (1712-78) erklærte deister. I Tyskland hentet blant andre Gotthold Ephraim Lessing (1729-81) og Immanuel Kant (1724-1804) idéer fra deismen. Thomas Paine, Benjamin Franklin og Thomas Jefferson (amerikansk president fra 1801-09) var kjente amerikanske deister. Deistene var påvirket av Isaac Newton og så på universet som et mekanisk system. På samme måte som et urverk forutsetter en urmaker, furutsetter et mekanisk univers en skaper. Særlig for de franske deistene måtte religion baseres på fornuft, ikke på åpenbaring og mystiske, åndelige opplevelser. Gud var for dem naturens Gud og universets arkitekt. De hevdet at Gud trakk seg tilbake etter han skapte universet. Han blander seg ikke inn i naturens prosesser og menneskets aktiviteter. Deismen lærer at det er opp til oss mennesker å forandre verden. Vi kan ikke forvente Guds hjelp.

15)  David Friedrich Strauss (1808-74) var en kontroversiell, radikal tysk teolog. Han studerte under Hegel og utga i 1835-36 Das Leben Jesu, kritisch bearbeitet, som beskriver mange aspekter ved Jesu liv som rene myter.

16)  Ludwig Andreas Feuerbach (1804-72), tysk filosof. Han var opprinnelig venstre-hegelianer, men tok avstand fra Hegels idealisme og ble i stedet en foregangsmann for tysk materialisme. Feuerbach hevdet at mennesket skapte Gud som et uttrykk for menneskets lengsel etter det ideelle. Feuerbach ble også kjent for sin påstand «der Mensch ist was er isst» (Mennesket er hva det spiser). Hans meterialisme fikk stor betydning for Marx og Engels.

17)  Det oppsto snart to forskjellige tolkninger av Hegel. Høyre-hegelianerne tolket Hegel på en konservativ måte både politisk og religiøst. De nektet å godta at deres læremester sto for liberalisme og panteisme. Venstre-hegelianerne derimot understreket det revolusjonære i Hegels filosofi og anså ham for å være liberal demokrat og panteist.

18)  Uttrykket sosialistisk ble først brukt om ideene til Claude-Henri Saint-Simon (1760-1825) og Charles Fourier (1772-1837) i 1830-årene. Senere dukket det opp flere sosialistiske tenkere i Frankrike: Louis Auguste Blanqui (1805-81), Étienne Cabet (1788-1856), Louis Blanc (1811-82) og Pierre Joseph Proudhon (1809-65) er noen av de viktigste.

19)  Karl Marx (1818-83), tysk filosof og sosialøkonom, grunnlegger av den kommunistiske teori. Han var opprinnelig venstre-hegelianer og ønsket å produsere et vitenskapelig grunnlag for en sosialistisk ideologi. Marx brukte Hegels dialektikk for å forklare hvordan sosial utvikling skjer gjennom kamp mellom forskjellige klasser. Sosialismen er et uunngåelig resultat (syntese) av kampen mellom kapitalistene eller eierne (tese) og arbeiderne (antitese). I et kapitalistisk samfunn er således arbeiderklassen historisk bestemt til å ta makten gjennom revolusjon. Arbeiderne vil danne proletariets diktatur, som vil utvikle seg til å bli et klasseløst sosialistisk samfunn. Marx arvet også Feuerbachs materialisme og så på religion som noe som forhindret samfunnets utvikling. Marx utviklet et materialistisk syn på historien og hevder at det er økonomiske krefter som skaper historisk utvikling. Han utga sammen med Engels Det kommunistiske manifest i 1848. Hans hovedverk er Das Kapital.

20)  Friedrich Engels (1820-95), tysk filosof. Han var opprinnelig venstre-hegelianer. Engels inngikk et nært samarbeid med Karl Marx, og de grunnla sammen den dialektiske materialismen. Engels er spesielt kjent for sine teorier om naturens dialektikk.

21)  Dialektisk materialisme, utviklet av Marx og Engels, er det teoretiske grunnlaget for Marx’ økonomiske lære og hans syn på historien. Dialektisk materialisme er en syntese av Hegels dialektikk og tysk materialisme. Det er dialektikken innen materien som har forårsaket utviklingen mot høyere livsformer. All historisk og sosial utvikling har materielle, samfunnsøkonomiske årsaker, som har med dialektiske motsetninger mellom klasser eller klasseinteresser å gjøre. Religion, moral, kultur og tenkning er oppstått på grunn av samfunnets materielle basis.