////Folkets fundament for gjenoppreisning ved å gjøre godt igjen
Folkets fundament for gjenoppreisning ved å gjøre godt igjen 2017-03-06T07:06:15+00:00

Håndbok i Prinsippene (Nivå 4)

Det annet komme

3. Hvor kommer Messias tilbake

3.2. Et land i Det fjerne østen

3.2.4.   Et land der folket har opprettet et fundament for gjenoppreisning ved å gjøre godt igjen

Koreas 40 årLandet som Gjenkomstens Herre kommer til, må være et land der folket har opprettet et fundament for gjenoppreisning ved å gjøre godt igjen. For å bli et land som kan ta imot Gjenkomstens Herre, måtte det koreanske folk, på samme måte som det første og «det andre Israel», opprette et fundament for atskillelse fra Satan. Israelittene måtte i sin tid opprette en betingelse som representerte atskillelse fra Satan, ved å gå gjennom fire hundre år med slavearbeid i Satans verden, representert ved Egypt. «Det andre Israel» måtte i sin tid etablere en betingelse som representerte atskillelse fra Satan, ved å gå gjennom en fire hundre år lang forfølgelsesperiode i Satans verden, representert ved Romerriket.
På samme måte måtte Korea, «det tredje Israel», gå gjennom lidelse påført av et land på Satans side for å kunne atskilles fra Satan. Dette var de førti årene Korea ble en vasallstat i det japanske imperiet, da det koreanske folk opplevde en forferdelig forfølgelse. Dette var perioden fra 1905, da Korea, basert på Eulsa-protektorat-avtalen [15], ble tvunget til å overgi sine diplomatiske rettigheter til Japan, og helt fram til Koreas frigjøring i 1945 [16].
I denne peroden fratok Japan det koreanske folk fullstendig dets frihet. Et stort antall koreanere ble fengslet, drept eller led på andre måter under et tyrannisk styre. Særlig fra 1910, da Japan annekterte Korea, var forfølgelsen av de kristne, som utgjorde kjernen i den koreanske uavhengighetsbevegelsen [17], uten sidestykke i sin grusomhet. Mens kristne over hele verden var velsignet med frihet, noe som var helt i overensstemmelse med Guds verdensomspennende gjenoppreisningsarbeid, gikk det koreanske folk, særlig de kristne, gjennom prøvelser og lidelser [18]. Dette var en godtgjørelsesbetingelse som folket opprettet, slik at det kunne bli «det tredje Israel».

Les videre

Fotnoter:

15)  I desember 1905 tvang Japan Korea til å skrive under på en traktat som førte til at Korea ble et japansk protektorat. Avtalen tillot Japan å utnevne en japansk general-guvernør i Seoul med diktatorisk makt. Den koreanske regjering kunne bare kommunisere med andre land gjennom det japanske utenriksministeriet. Alle koreanske ambassader og konsulater i utlandet ble stengt i mars 1906. Land med ambassader og konsulater i Seoul stengte disse. Den koreanske hær ble avvæpnet i 1907.
Det koreanske folk fikk ikke vite om denne protektorat-avtalen før en god stund etter at den var inngått. De som hadde skrevet under for Korea, ble sett på som forrædere. Opprørsgrupper ble dannet over hele landet. Den japanske hær slo imidlertid hardt ned på disse. Den koreanske regjering, som utelukkende besto av pro-japanske ministre, skrev under på Anneksjonsavtalen 29. august 1910. Den gjorde Korea til en japansk koloni.

16)  Se fotnote 12. De to supermaktene som tok seg av Japans kapitulasjon på den koreanske halvøya, representerte hver sin ideologiske leir og var også hovedaktørene i den kalde krigen. Derfor førte frigjøringen fra Japan 15. august 1945 til at Korea havnet midt opp i den globale konfrontasjonen mellom den kommunistiske verden og den demokratiske. Frigjøringen produserte dermed ikke den lenge etterlengtede uavhengighet. I stedet ble Korea nå okkupert av USA og Sovjetunionen. Sør-Korea var under amerikansk militært styre fram til valgene i FN-regi i 1948. Syngman Rhee (1875-1965), en av lederne i den koreanske motstandsbevegelsen, ble den første president. Han hadde vært med på å danne eksilregjeringen i Shanghai i 1919. USA trakk sine okkupasjonsstyrker ut i 1949. Bare noen få militære rådgivere ble tilbake. USA inngikk en militærpakt med Sør-Korea. De to landene utviklet også et nært økonomisk samarbeid. Sovjetunionen innsatte Kim Il-sung (1912-1994) som leder i Nord-Korea. Han het opprinnelig Kim Song-ju og hadde kjempet mot Japan i en geriljagruppe fra 1932. Gruppen hans ble drevet inn i Sovjetunionen i 1941. Kim ble trent av russerne der og kom til Pyongyang i 1945 som offiser i Den røde armé. Stalin ga regimet i Pyongyang all den militære, ideologiske og økonomiske støtte det trengte for at alle deler av samfunnet skulle kunne tilpasses kommunistisk ideologi.

17)  President Woodrow Wilsons 14 punkter, der han gikk inn for frihet for undertrykte folk, samt de mange internasjonale forandringer som fulgte den første verdenskrig, inspirerte koreanske ledere til å begynne en uavhengighetskamp, både i og utenfor Korea. Syngman Rhee var da i USA. Han ville til Paris i 1918 for å være til stede ved fredsforhandlingene der for å komme med en appell om koreansk uavhengighet. Han ble imidlertid forhindret i å reise av den amerikanske regjeringen. Han greide likevel å overbringe en personlig appell til president Wilson. Koreanske studenter i Tokyo organiserte seg og demonstrerte for koreansk uavhengighet. I Kina oppsto det også en motstandsbevegelse. I Korea ble en uavhengighetsbevegelse planlagt av ledere fra Cheondogyo, en koreansk religion, samt kristne, buddhistiske og konfutsianske ledere og representanter fra forskjellige undergrunnsbevegelser. 1. mars 1919 ble et stort møte holdt i Pagoda-parken i Seoul, der en selvstendighetserklæring, undertegnet av 33 representanter for folket, ble opplest. Gatedemonstrasjoner fulgte. Dette var begynnelsen på en landsomfattende bevegelse, som fikk stor oppslutning. Selvstendighetserklæringen ble spredt over hele landet. Japanerne slo brutalt ned på bevegelsen, og omtrent 7 500 koreanere ble drept og mange flere såret. Mange ble fengslet og torturert. Japanske soldater brente ned hele landsbyer. I Suwon brente de ned en kirke mens mange mennesker befant seg inne i den. En provisorisk eksilregjering ble opprettet i Shanghai i april 1919. Uavhengighetsstyrker i Mandsjuria kom etter hvert under den provisoriske regjeringen. Disse kjempet hele tiden mot den japanske hær, selv etter at Japan la Mandsjuria under seg i 1933. Koreas provisoriske eksilregjering prøvde å få sin sak tatt opp på Folkeforbundets konferanse i Geneva i 1932, men ledende land som selv hadde kolonier, nektet å diskutere problemet. Undergrunnsbevegelser var aktive i Korea og angrep japanske politistasjoner og regjeringsbygninger.

18)  Japanerne forsøkte å utrydde koreansk kultur. Hundretusener japanere ble oppmuntret til å slå seg ned i Korea, der de fikk det beste landet og de beste jobbene. Japan utbyttet Korea grovt økonomisk og konfiskerte store deler av det beste jordbrukslandet. Stadig færre koreanske bønder eide derfor sin egen jord. I 1931 var nesten 12 millioner av dem kun forpaktere, som ble tvunget til å betale en leie på 50-80% av årsinntekten. Mange av dem holdt på å sulte i hjel og ble tvunget til å forlate gårdene. Nesten 80% av befolkningen på landsbygda levde i den dypeste fattigdom. Koreanerne tjente bare halvparten av hva japanere i Korea fikk betalt for det samme arbeidet. Fra 1937, året da Japan invaderte Kina, begynte japanerne for alvor å hindre folk i å praktisere sin religion. I stedet ble de tvunget til å tilbe de japanske Shinto-gudene. I 1938 ble det forbudt å undervise i det koreanske språk i ungdomsskolen. Fra 1943 ble koreansk også bannlyst i barneskolen. Fra 1939 ble flere hundre tusen koreanske arbeidere sendt til å arbeide i japanske fabrikker og i kullgruvene i Japan og på Sakhalin-halvøya, eller de måtte gjøre militærtjeneste i den japanske hæren. Størsteparten av de 45 000 koreanerne som arbeidet på Sakhalin under annen verdenskrig, ble tvangsflyttet dit. Tusenvis av unge koreanske kvinner, antageligvis så mange som 200 000, mange av dem tenåringer, ble tvunget til å tjene som sexslaver (såkalte «selskapsdamer») for den japanske hæren under umenneskelige forhold.