Både Guds og Satans frontlinje 2017-03-05T23:10:06+00:00

Håndbok i Prinsippene (Nivå 4)

Det annet komme

3. Hvor kommer Messias tilbake

3.2. Et land i Det fjerne østen

3.2.3.   Et land som er blitt både Guds og Satans frontlinje

Gode onde skilleDet landet som Gjenkomstens Herre kommer til, må være både Guds og Satans frontlinje. Med utgangspunkt i Guds advarsel til de første to mennesker at «den dagen dere spiser av frukten på treet til kunnskap om godt og ondt, skal dere dø», kan vi forstå at da de falt, fra det punktet, begynte Satans verden å utskille seg fra Guds verden. Fra dette ene punktet skilte dermed også liv og død, samt det gode og det onde, lag.
Gjenkomstens Herre må komme til et sted som er et eksempel på dette punktet der liv og død, samt det gode og det onde, nå kolliderer med hverandre, etter at de skilte lag på grunn av syndefallet. Der må han ikke bare få bukt med alle problemer som er forbundet med gjenoppreisningshistorien, men også den virkelige verdens konkrete problemer.
Vi kan oppsummere Guds arbeid opp gjennom historien for å gjenoppreise Satans verden til å bli Guds verden, som et gjenoppreisningsarbeid basert på en kain-abel-atskillelse. Splittelsen mellom den kommunistiske verden og den demokratiske er resultatet av splittelsen mellom en global «Kain» og en global «Abel», som må finne sted før gjenoppreisningsplanen basert på Gjenkomstens Herre kan realiseres. Denne splittelsen er med andre ord en nåtidens demonstrasjon, eller et resultat, av Guds gjenoppreisningsarbeid opp gjennom historien. Det stedet som Gjenkomstens Herre kommer til, er også et sted der to makter, den demokratiske verden og den kommunistiske, konfronterer hverandre. Stedet er dessuten frontlinjen som Gud elsker mest, og samtidig frontlinjen som Satan hater mest. Denne «konfrontasjonslinjen» er intet annet enn demarkasjonslinjen langs den 38. breddegrad [12] i Korea.
38. breddegrad       Dannelsen av denne skillelinjen langs Koreas 38. breddegrad er noe som har med Guds gjenoppreisningsarbeid å gjøre. Denne linjen er derfor hovedfrontlinjen mellom den demokratiske og den kommunistiske verden. Samtidig er den også Guds og Satans viktigste frontlinje. Folket i det landet som Gjenkomstens Herre kommer til, representerer det endelige nødvendige offer for å fremme Guds gjenoppreisningsarbeid. Fordi det er et offer, måtte det koreanske folk bli delt. Koreakrigen (1950-53) [13], som brøt ut langs den 38. breddegrad, som en følge av landets deling, var ikke simpelthen bare en borgerkrig, utkjempet blant ett folk av samme blod, men en konfrontasjon mellom to leire, den demokratiske og den kommunistiske, samt mellom Gud og Satan. Da flere land (16) [14] mobiliserte og deltok i krigen, selv om de ikke hadde noen egeninteresse knyttet til krigen, var dette noe som var i samsvar med Guds vilje, og som hjalp Guds gjenoppreisningsarbeid.

Les videre

Fotnoter:

12)  Amerikanerne hadde ikke planlagt hva som skulle skje med Korea, selv da krigen mot Japan gikk inn i sin siste fase. De hadde imidlertid gjentatte ganger oppmuntret Stalin til å bli med og bekjempe Japan. Sovjetunionen erklærte Japan krig få dager før Japans kapitulasjon. Den sovjetiske hær rykket raskt fram i Korea, slik at amerikanerne ble engstelig for at Stalin ville ta hele halvøya. I så fall ville USA miste denne strategisk viktige delen av det asiatiske fastlandet. Derfor måtte USA raskt legge en plan for Japans overgivelse i Korea. Rådgiverne så at den 38. breddegrad delte landet i to omtrent like deler. De foreslo at Sovjetunionen skulle ta seg av Japans kapitulasjon nord for den 38. breddegrad. USA skulle ha den samme oppgave sør for denne linjen. Stalin gikk med på dette. Amerikanerne hadde ikke tenkt seg at denne skillelinjen skulle bli permanent. Delingen fikk katastrofale følger, ettersom mesteparten av matproduksjonen foregikk i sør, mens storparten av industri og kraftproduksjon var basert i nord.
Snart etter at japanerne hadde overgitt seg, foreslo USA frie valg i FN-regi. Russerne gikk imidlertid ikke med på dette. De satte i stedet opp sitt eget styre i nord med Kim Il-sung som leder. Syngman Rhee ble president i sør etter valg i FN-regi der i 1948. Sovjetunionen trakk sine styrker ut fra Nord-Korea samme år og USA sine fra Sør-Korea året etter. Da våpenhvileavtalen som gjorde slutt på Koreakrigen, ble undertegnet 23. juli 1953, var det ikke lenger den 38. breddegrad som delte Nord- og Sør-Korea. Den nåværende grensen er langt fra en rett linje. Deler av den går sør for, deler nord for, den 38. breddegrad.

13)  Pyongyang-regimet hadde helt fra begynnelsen som mål å erobre Sør-Korea. 12. januar 1950 holdt USA’s statssekretær Dean Acheson en tale der han sa at Korea falt utenfor den amerikanske forsvarslinjen i Stillehavsregionen. Nord-Korea, Sovjetunionen og Kina så alle på dette som en innbydelse til å ta Sør-Korea. Tidlig en søndagsmorgen, 25. juni 1950, gikk Nord-Korea til angrep på et uforberedt Sør-Korea, uten advarsel og uten å ha erklært krig. Den nord-koreanske hær var tungt bevæpnet og utstyrt med russiske T-3 panservogner. Sør-Korea var militært underlegent. Seoul falt etter tre dager. De sør-koreanske styrker ble drevet helt sør i landet, der de greide å holde en sone rundt Pusan, Koreas viktigste havneby. Sør-Korea ba FN om hjelp, og Sikkerhetsrådet vedtok å be FN’s medlemsland om å gi militær støtte til Sør-Korea. 16 land sendte tropper: USA, Australia, New Zealand, Storbritannia, Frankrike, Canada, Sør-Afrika, Tyrkia, Thailand, Hellas, Nederland, Etiopia, Colombia, Filippinene, Belgia og Luxembourg. I tillegg bidro fem land, India, Italia, Danmark, Norge og Sverige, med sykehus og medisinsk personale. Sovjetunionen boikottet på den tiden Sikkerhetsråds-møtene som en protest mot at Kina ikke fikk være medlem av FN. Ellers ville Moskva ganske sikkert ha brukt sin vetorett. Amerikanerne sendte nå raskt tropper inn i sonen rundt Pusan. General Douglas MacArthur ble utpekt som leder av FN-styrkene. Han satte snart i gang en motoffensiv. Kommunistene ble angrepet fra sør, samtidig som MacArthur overraskende satte tropper i land ved Incheon på vestkysten etter en vågal amfibisk landing 15. september. Han greide å kutte de nord-koreanske forsyningslinjene. Seoul ble erobret, og etter en måned, 26. oktober, sto FN-styrkene ved Yalu-elven, Nord-Koreas grense mot Kina. Mao kom imidlertid Nord-Korea til unnsetning. Kineserne var dårlig bevæpnet, men det var så mange av dem (600 000 såkalte «frivillige») at FN-styrkene var nødt til å trekke seg tilbake sørover. Seoul falt igjen 4. januar 1951. President Truman ville begrense krigshandlingene og satset på at FN kunne finne en politisk løsning. MacArthur ville i stedet utvide krigen og angripe Kina, ettersom det var Mao som hadde blandet seg inn da krigen så ut til å være over, etter at FN-styrkene hadde erobret hele Nord-Korea. MacArthur ville derfor bombe Kina og gjennomføre en sjø-blokade. Truman var redd for en tredje verdenskrig og ga MacArthur avskjed 11. april 1951. Han ble erstattet av general Matthew B. Ridgeway. FN hadde gjenvunnet hovedstaden 12. mars samme år og drevet kommunist-styrkene tilbake over den 38. breddegrad. FN-styrkene slo to kinesiske våroffensiver tilbake. Deretter utviklet det seg en fastlåst situasjon. Russerne ba om våpenhvileforhandlinger. Disse begynte 10. juli 1951, men de låste seg snart og kom ikke i gang igjen før etter Stalins død i mars 1953. Våpenhvilen, som også ble slutten på krigen, ble undertegnet 23. juli 1953. En 4 km bred demilitarisert sone ble opprettet langs det som ble grensen mellom nord og sør. Korea var fullstendig ødelagt av krigen. Nesten to millioner mennesker var blitt drept. Før det hadde førti år med japansk okkupasjon utarmet landet.

14)  Se fotnote 13.