Home/Enhetsprinsippene/Håndbok i Prinsippene/De parallelle tidsaldre/Slavearbeid i Egypt og forfølgelse i Romerriket
Slavearbeid i Egypt og forfølgelse i Romerriket 2017-01-11T20:00:59+00:00

Håndbok i Prinsippene (Nivå 4)

De parallelle tidsaldre i gjenoppreisningshistorien

2. Inndelingen av gjenoppreisningshistoriens tidsaldre basert på tidsidentitet

2.2. Hva parallelliteten mellom de tre tidsaldrene i Guds gjenoppreisningsarbeid besto i

2.2.1.  Perioden med slavearbeid i Egypt og perioden med forfølgelse i Romerriket

Perioden med slavearbeid i Egypt var et resultat av Abrahams mislykte offer. Det er perioden da Jakobs 12 sønner og familie på 70 personer dro til Egypt, som representerte den satanske verden. Deres etterkommere led forferdelig under egypterne. Perioden med forfølgelse i Romerriket var et resultat av at jødene feilet i å tro på Jesus. Det er perioden da Jesu 12 apostler, 70 disipler og de første kristne opplevde en forferdelig forfølgelse i Romerriket, som representerte den satanske verden.
Det utvalgte folk forble trofaste mot Gud da det ble tvunget til å trelle og slite for egypterne i den omtrent 400 år lange perioden med slavearbeid i Egypt. Til tross for at de ble mishandlet, praktiserte de omskjærelse, bar fram ofre og holdt sabbaten. På samme måte forble de kristne trofaste mot Gud og levde et selvoppofrende liv i de ca. 400 årene med forfølgelse i Romerriket. Til tross for det presset de var utsatt for, holdt de nattverd og dåp, ofret seg selv som martyrer, og holdt sabbaten.
Da den ca. 400 år lange perioden med tvangsarbeid i Egypt nærmet seg slutten, utvalgte Gud Moses til å overvinne farao og lede israelittene til nye omgivelser i Kanaan-landet. På samme måte ble den forfulgte kristne kirke offisielt anerkjent i år 313 e.Kr. [2] Kristendommen ble så Romerrikets statsreligion ved et lovvedtak i år 392 e.Kr [3]. På denne måten opplevde de kristne for første gang gjenoppreisning fra Satans verden til et åndelig «Kanaan».
Etter perioden med trellarbeid i Egypt mottok Moses de ti bud på Sinaifjellet. De utgjør kjernen i Det gamle testamente. Ved å akte og ære steintavlene, tabernaklet og paktens ark, forberedte det utvalgte folk, det første Israel, seg til å ta imot Messias. Mot slutten av perioden med forfølgelse i Romerriket samlet likeledes det utvalgte folket, «det andre Israel», Jesu ord og apostlenes skrifter. Det ble bestemt hva Det nye testamente skulle bestå av [4]. Kirker ble opprettet basert på Det nye testamente. Dette førte til at grunnlaget som skulle forberede verden for Gjenkomsten, ble utvidet.

Les videre

Fotnoter:

2)  Konstantin den store og hans svoger Licinius, som førstnevnte delte riket med fra 314 til 324, utstedte i 313 det såkalte Milano-ediktet, som sikret allmenn religionsfrihet og medførte en viss begunstigelse for de kristne.

3)  Theodosius I den store var romersk keiser 379 – 395. Han begunstiget den kristne kirke, og ved et edikt i 392 forbød han all hedensk gudsdyrkelse.

4)  Det var lenge strid om hvilke skrifter som skulle utgjøre den samlingen av hellige skrifter som blir kalt Det nye testamente. På synodene i Hippo (393) og Kartago (397) ble 27 skrifter, de som Det nye testamente består av i dag, anerkjent som autorative.