Jødefolkets og pavens babylonske fangenskap – 2 2017-01-11T23:28:14+00:00

Håndbok i Prinsippene (Nivå 4)

De parallelle tidsaldre i gjenoppreisningshistorien

2. Inndelingen av gjenoppreisningshistoriens tidsaldre basert på tidsidentitet

2.2. Hva parallelliteten mellom de tre tidsaldrene i Guds gjenoppreisningsarbeid besto i

2.2.5.  Perioden med jødefolkets babylonske fangenskap og hjemkomst og perioden med pavens eksil og tilbakekomst – 2

Etter det kristne rikes tidsalder, som skulle opprette et fundament på verdensplan for Gjenkomsten, ble pavedømmet mer og mer korrupt. Da viste Gud mange tegn – som f.eks. nederlagene i korstogene – for å få paven og prestene til å angre sine synder. De vedkjente seg likevel ikke sine feil. På grunn av verdslige interesser oppsto det ofte konflikter mellom pavene og kongene, som etter hvert hadde fått større makt. Pave Bonifatius VIII [23] kom i konflikt med den franske kongen, Filip IV [24], og måtte ved én anledning til og med tåle å bli holdt fanget av ham. Clemens V [25] ble valgt til den første franske pave i et valg som ble arrangert av Filip IV. I 1309 flyttet Clemens V pavestolen fra Roma til Avignon i sør-Frankrike. Der bodde de etterfølgende pavene i nesten 70 år og sto under den franske kongens innflytelse [26]. Derfor kaller vi denne tiden perioden med pavens eksil.

I 1377 flyttet pave Gregor XI [27] pavestolen tilbake til Roma. I de etterfølgende 140 årene var det stor forvirring i kirken [28]. En tid fantes det til og med tre paver som regjerte samtidig. De omtrent 140 årene det tok paven i Roma å gjenvinne absolutt kontroll over kirken, dvs. tiden fram til den religiøse reformasjonen, utgjør perioden med pavens tilbakekomst etter sitt eksil.

Les videre

Fotnoter:

23)  Bonifatius VIII var pave fra 1294-1303. Disse årene var preget av konflikt med flere europeiske konger, spesielt de franske. Denne konflikten representerte vendepunktet i middelalderens maktkamp mellom pave og konge. Bonifatius bannlyste blant annet Filip IV av Frankrike og insisterte på at paven sto over verdslige fyrster. Franskekongen begynte å kreve skatt av geistligheten. En gang arresterte han en biskop og anklaget ham for landsforræderi. I 1303 kom Filip IV’s menn til Italia for å ta paven med seg tilbake til Frankrike. De overfalt ham og holdt ham fanget i to dager. Paven døde imidlertid få uker senere.

24)  Filip IV den smukke (le Bel på fransk) var fransk konge 1285-1314. Han omga seg med en krets av rådgivere og rettslærde (legistene) som utarbeidet et teoretisk fundament for kongens makt. Legistene hevdet at kongen hadde sin makt fra Gud alene. Forholdet til paven ble en maktkamp. Filip tillot f.eks. ikke at sølv og gull kunne bli tatt ut av landet. Dermed mistet paven sine franske inntekter. Pavenes «babylonske landflyktighet» begynte under Filip IV i 1309.

25)  I 1305 ble erkebiskopen av Bordeaux valgt til pave etter fransk press. Han tok navnet Clemens V og var pave fra 1305-14. Han flyttet aldri til Roma. En av grunnene var at han ble utsatt for press fra franskekongen. Etter en tid slo han seg ned i Avignon. Clemens utnevnte mange franske kardinaler som en motvekt mot de mange italienske.

26)  Ca 82% av kardinalene som ble utnevnt i perioden da paven var i Avignon, var franskmenn.

27)  Gregor XI var pave fra 1370-78. Han skjønte at det var nødvendig å vende tilbake til Roma. Noen hevder at det var Katarina fra Siena (1347-80), en kristen mystiker, som fikk ham til å beslutte seg. I hvert fall ankom paven Roma i 1377.

28)  Da Urban VI, en italiener, ble valgt til pave i 1378, var flere kardinaler ikke enige i hans strenge reformplaner, samt måten han var blitt valgt på. Derfor valgte de i stedet Clemens VII som motpave. Det oppsto så væpnede kamper om kontrollen over Roma mellom tilhengerne av de to rivaliserende pavene. Clemens VII dro i 1381 til Avignon. Det representerte begynnelsen på skismaet mellom pavene i Roma og Avignon, en deling av kirken som begynte fra dens toppsjikt. Dette fikk politiske og religiøse konsekvenser. Italia, Det hellige romerske rike, Ungarn, England og Skandinavia støttet Urban VI. Frankrike, Spania og Skottland derimot foretrakk Clemens VII. Problemet fortsatte etter Urbans død i 1389. Kardinalene som hadde støttet ham, fortsatte å velge sin egen pave, mens de som støttet paven i Avignon, valgte en annen. De to pavene sto hver på sitt.
Grupper av kardinaler begynte etter hvert å diskutere hvordan de kunne gjøre slutt på skismaet. Et allment kirkemøte (konsil) ble holdt i Pisa i 1409, men begge pavene nektet å delta. Kardinalene avsatte begge to og valgte i stedet Alexander V med sete i Pisa. Hverken paven i Roma eller paven i Avignon anerkjente Alexander, så nå hadde man tre paver. I tillegg var et nytt problem oppstått i Pisa: Kunne et konsil stå over paven når det gjaldt å ta beslutninger innen kirken?
Problemet med tre paver ble endelig løst gjennom konsilet i Konstanz 1414-18. (Konsilet fordømte også John Wycliffe og dømte Jan Hus fra Praha til døden ved brenning.) Etter at to paver var tvunget til å trekke seg, og én trakk seg selv, ble Martin V valgt i 1417. Spørsmålet om det var konsilet, som hadde utnevnt ham, eller om det var paven selv som hadde den øverste makt, fortsatte imidlertid å være et problem. Dette ble helt åpenlyst under konsilet i Basel i 1431. Paven, Eugenius IV (1431-39) var ikke interessert i å delta. Han ga ordre om at konsilet måtte oppløses. Deltagerne hørte imidlertid ikke på paven. Fra 1438 var det to slike konsiler, ett i Basel og ett først i Ferrara og senere i Firenze. Konsilet i Basel avsatte Eugenius IV i 1439 og valgte Felix V (1439-49) som motpave. Nok en gang var det to rivaliserende paver. Krisen ble først løst i 1449, da Felix ble presset til å trekke seg. Konsilet i Basel ble da oppløst. Fra da av utgjorde ikke lenger konsilene en reformbevegelse innen kirken. (Omtrent hundre år senere, ved konsilet i Trient 1545-63, ble spørsmålet om kirkens høyeste makt igjen diskutert. Siden da har paven vært anerkjent som den høyeste kirkelige instans.)
Tiden med de såkalte renessanse-pavene begynte da Nikolaus V (1447-55) ble valgt til pave. Han var mest opptatt av humanisme og å forbedre Romas arkitektur. Pius II (1458-64) var også kjent som en humanist. Paul II (1464-71) var mest opptatt av pavens verdighet, sitt eget rykte og store prosesjoner. Sixtus IV (1471-84), som lot oppføre Det sixtinske kapell, utnevnte seks av sine egne nevøer til kardinaler og var sterkt involvert i politiske intriger. Sixtus benyttet seg av salget av såkalte avlatsbrev. Alexander VI (1492-1503) var en umoralsk rikmann og slu politiker som brukte både vold og list. Han ble omtalt av Savonarola, en reformator fra Firenze, som den verste representant for umoralen innen kirken. Alexander døde antagelig av gift som var tiltenkt en kardinal. Julius II (1503-13), en venn av kunst og vitenskap, hadde liten interesse for kirken og var mest opptatt av dens politiske makt. Leo X (1513-21) var ikke interessert i religion. Han utskrev den alminnelige avlat for å skaffe nok midler til å fullføre Peterskirken. Leo ekskommuniserte Luther i 1521. Hadrian VI (1522-23), en nederlender, ville reformere kirken og fjerne avlatshandel og nepotisme, men døde etter bare ett år som pave. Paul III (1534-49), derimot, representerte en intern katolsk reformbevegelse. Han utnevnte en rekke reform-katolske kardinaler og nedsatte en kommisjon for å forbedre den katolske kirke. Jesuittordenen ble stiftet i 1534 og stadfestet av paven i 1540. Dette var også noe som styrket pavedømmet.