Det symbolske offer – 1 2017-04-18T16:39:37+00:00

Håndbok i Prinsippene (Nivå 4)

Abrahams familie og Guds gjenoppreisningsarbeid

1. Trosfundamentet

1.2. Den nødvendige betingelsen for å gjenoppreise trosfundamentet

1.2.1. Det symbolske offer – 1

«Så tok Herren ham med seg ut og sa til ham: ‘Se opp mot himmelen og tell stjernene, om du er i stand til det! Så tallrik skal ætten din bli […] Jeg er Herren, som førte deg ut fra Ur i Kaldea for å gi deg dette landet til eie’» (1. Mos 15,5-7). Slik lovet Gud å velsigne Abraham. Da spurte Abraham hvilke betingelser han da måtte oppfylle: «Herre, min Gud, hvordan kan jeg vite at jeg skal få det til eie?» (1. Mos 15,8).
       Gud ba ham å ofre en kvige, en vær og en geit samt en turteldue og en dueunge (1. Mos 15,9). Disse tre slags offergaver [1] var nettopp de gjenstandene som utgjorde den nødvendige betingelsen for å gjenoppreise trosfundamentet. De symboliserte hele kosmos (den fysiske og den åndelige verden), som når fullkommenhet gjennom de tre stadiene i vekstperioden, og som var gått tapt på grunn av menneskets fall. Derfor blir dette offeret kalt et symbolsk offer. Offeret hadde nok en oppgave: I det gjenoppreisningsarbeidet som Gud hadde iverksatt for å realisere sin frelsesplan, og som strakte seg over tre generasjoner, dvs. Adams, Noahs og Abrahams familier, fantes det vertikale symbolske betingelser [2] som var blitt invadert. Disse skulle nå alle på én gang, horisontalt [3], gjenoppreises gjennom de tre slags offergaver som Abraham la på alteret.
       Hvordan gjennomførte så Abraham dette symbolske offeret som var av så stor betydning? Vi leser i 1. Mos 15,10-11 at Abraham delte de forskjellige offergavene i to og la den ene halvdelen rett imot den andre. Han skar imidlertid ikke fuglene i to, og derfor slo rovfugler ned på de døde dyrene. Abraham måtte jage rovfuglene vekk. Ved solnedgang den kvelden viste Gud seg for Abraham og sa: «Det skal du vite, at dine etterkommere skal bo som innflyttere i et land som ikke hører dem til. De skal trelle for folket der og underkues av det i fire hundre år» (1. Mos 15,13). Rovfuglene kom ned på Abrahams offergave fordi han ikke skar fuglene over på midten. Resultatet ble at israelittene dro til Egypt der de måtte begynne å utføre slavearbeid. De ble der i fire hundre år.
La oss da se på hvilken betydning rovfuglene som kom ned på offeret, hadde. Helt siden den første mann og kvinne falt, har Satan alltid fulgt nøye med når Gud arbeider for å realisere en bestemt hensikt. Satan har benyttet enhver sjanse til å lage vanskeligheter for Gud for å forhindre at Gud når sine mål. Da Kain og Abel bød fram offergaver, lå Satan «på lur ved døren» (1. Mos 4,7). Etter dommen som syndfloden på Noahs tid representerte, viste ravnen (1. Mos 8,7) hvordan Satan ventet på en anledning til å invadere Noahs familie. På samme vis symboliserte rovfuglene som slo ned på offergaven, at Abrahams symbolske offer ble vanhelliget (invadert) av Satan.
Hvorfor var det så en synd at fuglene ikke ble delt i to? Dette spørsmålet har forblitt et uløst problem like til i dag. Det var turtelduen og dueungen, og ikke de større dyrene, som gjorde at rovfuglene, som representerte Satan, kom ned på Abrahams offer. Det avgjørende punkt var om de forskjellige offergavene var blitt skåret over på midten. Hvis ikke, hadde Satan en betingelse til å invadere. La oss derfor først se på grunnen til at offergavene måtte deles i to.

Les videre

Fotnoter:

1)  Turtelduen og dueungen blir regnet som ett. Det samme gjelder for geiten og væren. Se Exposition of the Divine Principle, part II, chapter 1, section 3.1.2.1., Abraham’s Symbolic Offering.

2)  Vertikale betingelser henviser til betingelser som har hopet seg opp (er blitt akkumulert) gjennom historien. Betingelser som en person med ansvar for Guds arbeid lykkes i å opprette, blir dermed et grunnlag som sentrale personer senere i historien kan arve og bygge videre på. Ofte i historien har imidlertid de som Gud har kalt til å ta på seg den sentrale oppgave i en viss historisk epoke, ikke greid å opprette de nødvendige betingelser. Da må de som arver denne oppgaven, ta ansvaret for å legge betingelser for å gjenoppreise det som tidligere sentrale personer feilet i å gjøre. Se også Exposition of the Divine Principle, part II, chapter 3, section 2.2., Vertical Indemnity Conditions and Horizontal Restoration through Indemnity.

3)  Se fotnote 2. Når vertikale historiske betingelser blir gjenoppreist av en bestemt sentral person, sier vi at han gjenoppreiser de vertikale betingelsene horisontalt.