Abrahams ofring av Isak 2017-04-18T17:44:27+00:00

Håndbok i Prinsippene (Nivå 4)

Abrahams familie og Guds gjenoppreisningsarbeid

1. Trosfundamentet

1.2. Den nødvendige betingelsen for å gjenoppreise trosfundamentet

1.2.2. Abrahams ofring av Isak

Etter Abrahams feilslåtte symbolske offer, ga Gud ham som oppgave å ofre Isak som brennoffer (1. Mos 22,2) og dermed begynne et ny gjenoppreisningsplan. 1. Mos 22,9-10 sier: «Da de kom til det stedet Gud hadde sagt, bygde Abraham et alter der og la veden til rette. Så bandt han Isak, sønnen sin, og la ham på alteret, oppå veden. Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å ofre sin sønn.» Med sin absolutte tro var Abraham helt bestemt på å ofre sin og Saras eneste sønn, som han hadde fått som en velsignelse fra Gud. Da ga Guds engel Abraham ordre om å stoppe og ikke ta Isaks liv: «Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke engang sparte din eneste sønn for meg» (1. Mos 22,12).
Å ofre Isak var ikke noe Gud iverksatte for å teste Abrahams tro. Arbeidet som Gud hadde iverksatt for å opprette trosfundamentet, hadde utviklet seg gjennom tre forsøk: Adams, Noahs og Abrahams familier. Abraham begikk en feil i sitt symbolske offer, men fordi det var Guds vilje at det lyktes tredje gang, på Abrahams tid, kunne et nytt stadium i Guds gjenoppreisningsarbeid utvikle seg. Dette var ofringen av Isak.
Gud hadde bare velsignet Abraham og Sara med én sønn, Isak. Å gå gjennom et offer-rituale som inkluderte å drepe Isak med egne hender, var noe som var vanskeligere mentalt sett enn å la seg selv være offergaven. Abraham var i stand til å gjennomføre dette uhyre vanskelige offeret på en akseptabel måte (1. Mos 22,12) bare på grunn av sin absolutte tro, ydmyke lydighet og hengivne lojalitet (trofasthet) overfor Gud.
Da Gud ba Abraham ofre Isak, var det allerede klart at hele den skapte verden, inkludert Isak, var forblitt i sfæren som Satan hadde herredømme over, på grunn av Abrahams mislykte symbolske offer. Derfor, og for å atskille Isak fra Satan, ba Gud Abraham om å ofre Isak. Da Abraham ofret Isak, viste Abraham et hjerte fullt av absolutt tro og ydmyk lydighet. Dette var noe som det var umulig for Satan å anklage. Derfor måtte Satan forlate Isak. Fordi Isak ble atskilt fra Satan og nå sto på Guds side, kunne Gud spare hans liv. Gud vant dermed tilbake Isak, som hadde vært tapt. Vi kan forstå at Guds ord «nå vet jeg», i 1. Mos 22,12, understreker at han holdt Abraham ansvarlig for det feilslåtte symbolske offeret, men at det samtidig er et uttrykk for den glede Gud følte da Abraham lyktes i å ofre Isak.
       Abraham lyktes i å ofre Isak selv om dette var vanskeligere enn selv å være brennoffer. Dette symboliserte at Abraham, som hadde feilet, tok sitt eget liv, og at Isak var det samme som den «gjenoppstandne» Abraham. Ved å ofre Isak, etablerte Abraham også en godtgjørelsesbetingelse for å gjøre Isak til den sentrale person for å opprette trosfundamentet, i stedet for Abraham selv.
På denne måten fikk Isak og Abraham «et nytt liv» etter å ha vært «døde». Selv om den «oppstandne» Isak og den «oppstandne» Abraham var to forskjellige enkeltpersoner, fikk de en posisjon i Guds gjenoppreisningsarbeid der de var som «ett oppstandent legeme». I Guds gjenoppreisningsarbeid sentrert om Abrahams familie markerte derfor ofringen av Isak et overgangspunkt der den sentrale posisjon ble overført fra Abraham til Isak.

Les videre