Predestinasjon – hovedpkt 2 2016-11-24T13:02:47+00:00

Forutbestemmelse av mennesker

 

Adam og Eva skulle ha blitt menneskehetens gode forfedre ved å oppfylle sin del av ansvaret, som besto i å adlyde Guds påbud om ikke å spise av den forbudte frukt. Følgelig kunne ikke Gud forutbestemme det som noe absolutt at Adam og Eva ble våre gode forfedre.

Selv om Gud forutbestemmer et menneske for en spesiell oppgave, må likevel både Guds ansvar («95%») og vedkommende menneskes ansvar («5%») oppfylles for at han eller hun kan fullføre sin oppgave og realisere Guds vilje.

Hvis derfor vedkommende ikke oppfyller sin egen del av ansvaret, kan han ikke bli det Gud har forutbestemt ham til å bli.

Guds forutbestemmelse av mennesker er altså betinget.

Rom 8,29-30

 

I Romerbrevet står det: «Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også bestemt til å bli formet etter hans Sønns bilde.

[….] Og dem som han på forhånd har bestemt til dette, har han også kalt. Dem som han har kalt, har han også erklært rettferdige, og dem som han har erklært rettferdige, har han også gitt herlighet» (Rom 8,29-30).

Å forutbestemme og kalle et menneske er Guds del av ansvaret. Men bare når vedkommende som er blitt kalt av Gud, oppfyller sitt eget ansvar, blir han erklært rettferdig.

Herligheten som Gud gir, er derfor også noe et menneske blir forutbestemt til å velsignes med bare når vedkommende oppfyller sin del av ansvaret.

Fordi dette skriftstedet unnlater å nevne menneskets del av ansvaret, feiltolker mange det til å bety at alt avgjøres utelukkende gjennom Guds absolutte forutbestemmelse.

Les videre