Kortfattet – Adams familie 2017-01-12T00:46:23+00:00

Prinsippene
(Et 2-timers foredrag)

 

4.4  GUDS GJENOPPREISNINGSARBEID BASERT PÅ ADAMS FAMILIE

 

Fordi det var Adam selv som feilet, ville det bare vært rimelig at han, og ingen andre, skulle ha brakt Gud en offergave. Men i stedet fikk Gud den neste generasjon til å ofre noe. Hvorfor? Det første skritt i Guds gjenoppreisningsarbeid for å atskille det gode fra det onde var å «dele» Adam i Kain og Abel, sønnene som kom med offergaver.

Satan tok først herredømme over den verden Gud hadde skapt basert på sine prinsipper. Deretter begynte Satan å opprette en verden uten Guds prinsipper og helt i strid med Guds vilje. Derfor atskilte Gud Kain fra Abel for å iverksette sin gjenoppreisningsplan. Kain, den førstefødte sønn, skulle representere Satans side, mens Abel, sønn nummer to, skulle representere Guds side. Begge var da i en posisjon der de bare hadde med én herre å gjøre. I l. Mos 4,6-7 sa Gud til Kain: «Hvorfor er du harm, og hvorfor stirrer du ned for deg? Hvordan er det? Har du godt i sinne, kan du løfte blikket. Men har du ikke godt i sinne, ligger synden på lur ved døren. Den vil ha makt over deg, men du skal være herre over den.» Dette viser at Kain ble plassert i en posisjon som medførte et forhold til Satan. Da israelittene flyktet fra Egypt, slo Gud i hjel alle de førstefødte blant egypterne og dessuten alle de første dyr i deres buskaper (2. Mos 12,29). Gud elsket også Jakob, sønn nummer to, men hadde uvilje mot Esau, den førstefødte, mens de fremdeles befant seg i morslivet (l. Mos 25,23). Og da Jakob velsignet sine sønnesønner, Efraim og Manasse, gjorde han det ved å krysse sine hender for å legge den høyre hånd på hodet til Efraim, den andre sønnen (l. Mos 48,14). Dette er eksempler på hvordan Gud plasserte barn født som nummer to i en begunstiget posisjon.

Basert på dette prinsippet plasserte Gud Kain og Abel i sine respektive posisjoner for at de skulle bære fram sine offergaver. Gud kunne akseptere Abels offer (l. Mos 4,4), fordi han var i en posisjon der han representerte Gud. Dessuten ofret Abel på en måte Gud kunne akseptere (Hebr 11,4). Slik aksepterte Gud Abel, men avviste Kain. Men det var garantert ikke Guds vilje å gjøre sin aksept av Abel og avvisning av Kain permanent. Kain måtte imidlertid opprette en godt­gjørelsesbetingelse for å atskille seg fra det onde og bevege seg over på det godes side.

Hva var så denne godtgjørelsesbetingelsen? Fordi Kain had­de den falne natur, kunne han ikke ha et direkte forhold til Gud, det godes handlingssubjekt [1]. Han måtte etablere en eller annen betingelse for å fjerne det onde fra sitt liv, slik at han kunne bli en person som Gud kunne respondere på.

De første to mennesker falt på grunn av erkeengelen. De arvet dermed den falne natur og lot den også bli spredd. Derfor var den eneste betingelsen som Gud kunne godta, å reversere prosessen som produserte den falne natur. Erkeengelen, som hadde distansert seg fra Gud, måtte da ha elsket Adam slik Gud gjorde. Ved å adlyde Adam på en ydmyk måte måtte erkeengelen ha gått gjennom Adam som sin mellommann for å komme tilbake til Gud, og på den måten ha nådd fullkommenhet. Men han unnlot å gjøre det. (Derfor må godtgjørelsesbetingelsen for å fjerne den falne natur opprettes på en måte som representerer den motsatte prosess av syndefallet).

Etter at de to brødrene hadde ofret, var Kain i erkeengelens posisjon og Abel i Adams posisjon. Derfor skulle Kain elske Abel og gjennom ham komme nærmere til Gud ved å adlyde Abel hele tiden på en ydmyk måte for å opprette den nødvendige godtgjørelsesbetingelse. Men Kain slo Abel i hjel og gjentok dermed prosessen fra syndefallet, da erkeengelen fikk Adam og Eva til å falle. Denne handlingen var ikke bare en ugjerning der en eldre bror myrdet sin yngre bror, men representerte at Satans side ikke bare hadde angrepet Guds side, men også forhindret at Gud kunne atskille det gode og det onde i Adams familie. I stedet ble det godes side ryddet av veien.

Kain greide ikke å opprette den fundamentale godtgjørelsesbetingelse for at et individ som er atskilt fra Gud, skal kunne komme nærmere til Gud. Derfor gjensto det å oppfylle denne betingelsen i Adams familie. Vi kan se dette prinsippet i oss selv: Vårt sinn leder oss mot det gode (Rom 7,22) i abel-posisjon, mens vår kropp, med en tilbøyelighet til å tjene syndens lov (Rom 7,25), er i kain-posisjon. Bare når kropp adlyder sinn og underkaster seg dets direktiver, kan et menneske bli godt (syndfritt). Men i virkelighetens verden, fordi vi blir dominert av vår falne natur, gjør vår kropp hele tiden opprør mot vårt sinns direktiver og gjentar dermed Kains handling da han drepte Abel. Derfor fortsetter vi å gjøre det onde.

Alle falne mennesker innehar en kain-posisjon, men kan bli frelst ved å underkaste seg Messias og tjene, adlyde og elske ham som sin «Abel».

Menneskets hjerte var blitt fullt av svik (Jer 17,9). For å gjenoppreise oss mennesker fikk Gud oss derfor til å gå gjennom de skapte ting, som er i abel-posisjon i forhold til mennesket. Gud utførte lenge sitt gjenoppreisningsarbeid ved å få mennesket til å ofre basert på dette prinsippet.

Les videre

Fotnoter

[1]   Alle vesener og ting eksisterer i forhold der de enten inntar en handlingssubjekt- eller handlingsobjekt-posisjon. I Enhetsprinsippene blir uttrykket handlingssubjekt brukt i betydningen «den person, det vesen, det element, den enhet eller ting som hovedsakelig har en initierende, retningsgivende, styrende, aktiv eller sentral funksjon (rolle) i et forhold». Det finnes selvsagt mange forskjellige forhold i et så mangfoldig univers. Det finnes således forhold der handlingssubjekt-posisjonen er midlertidig og forhold der den er permanent. Uttrykket handlingsobjekt blir brukt i betydningen «den person, det vesen, det element, den enhet eller ting som hovedsakelig har en responderende, passiv, avhengig eller perifér funksjon (rolle) i et forhold». Dette kan være midlertidig, som i en vanlig konversasjon, der vi vekselsvis tar en ledende eller responderende posisjon, eller det kan være permanent som i forholdet mellom solen og planetene, der de sistnevnte alltid vil være perifére i forhold til solen.